Valgdagen. Debatt og votering på Senterpartiets Landsmøte 2011.SPs nye nestleder Ola Borten Moe. Foto: Scanpix/Ned Alley
Valgdagen. Debatt og votering på Senterpartiets Landsmøte 2011.SPs nye nestleder Ola Borten Moe. Foto: Scanpix/Ned AlleyVis mer

Sentrum i høyresig

Det blir stadig tydeligere at deler av Sp har en plan B etter valget i 2013. De vil samle sentrum, bryte med de rødgrønne og alliere seg med Høyre, skriver Stein Aabø.

De siste dagers begivenheter tegner et klart bilde av sentrumspartier i sig mot høyre side av politikken. Det gjelder ikke bare Kristelig Folkeparti og Venstre, som har vært del av den borgerlige blokk siden sentrumsalternativet avgikk ved døden i 2001. Men det skjer også ting i Senterpartiet som viser at det er bevegelse i jordplatene som norsk politikk har hvilt på de siste ti åra.

Valget av Ola Borten Moe som nestleder på Sps landsmøte i vår var viktig i så henseende. Lenge før han inntok denne posisjonen hadde Moe overrasket med soloutspill som skilte seg fra den offisielle linje Sp har fulgt de siste 20 åra. Han gikk åpent til angrep på regjeringskamerat SV. Han utfordret Liv Signe Navarsete i en slik grad at han måtte innlemmes i partiledelsen. På landsmøtet var det helt klart for ham selv og alle andre at han er partiets kronprins. Han måtte naturligvis få en statsrådspost da den hardt pressede Terje Riis-Johansen trakk seg.

Som statsråd vekker Moe oppsikt gang på gang med friske utspill for olje og mot miljø. Hans forsvar av Statoils oljesandvirksomhet er bare ett av mange utspill som bringer ham på kollisjonskurs med SV, og muligens også med lederen av hans eget parti. Det er ingen tvil om at Ola Borten Moe har en plan. Hans uttalelser kommer med velberådd hu. Han frir til grunnplanet i eget parti som ser på miljøbevegelsen og Frederic Hauge i Bellona som plagsomme besteborgere med urbane holdninger. Det er for øvrig et gammel Senterparti-knep. Partiets profilerte politikere skaffer seg gode fiender, får masse oppmerksomhet og vekker begeistring på landsbygda og kysten rundt. Deres drøm er å konkurrere med Frp om å være partiet for «folk flest».

Men det skjer mer i Senterpartiet. Valget av Sandra Nygård Borch som leder av ungdomspartiet innebærer også en høyredreining. I gårsdagens «Politisk kvarter» hørte vi henne i klare ordelag uttrykke frustrasjon over regjeringssamarbeidet. Først og fremst vil hun ha en debatt. Men det er gjerne starten på en prosess. Innad i Senterpartiet er det tiltakende frustrasjon med den rødgrønne regjeringsalliansen. At utsiktene for en ny valgseier i 2013 svinner, gir næring til krefter som vil prøve nye allianser. Etter et valgnederlag for de rødgrønne er Borten Moes tid inne. Da vil han kjenne sin besøkelsestid, gripe tømmene i partiet og kanskje skifte side i politikken. Det vil ikke være første gang i partiets historie at det skjer.

Det er kjent at Ola Borten Moe og KrF-leder Knut Arild Hareide snakker godt sammen. Begge framholder «sentrumsverdiene» når de holder taler til sine forsamlinger. Dette begrepet innebærer at sentrumspartiene skal ha størst mulig innflytelse og i prinsippet kan samarbeide både til høyre og venstre. Hittil har det vært uaktuelt for begge partier å samarbeide med Fremskrittspartiet. Motstanden mot et slikt samarbeid har vært begrunnet med at det er dype avgrunner mellom sentrumspartiene og Frp i verdier, spesielt når det gjelder miljø og innvandring. Et regjeringssamarbeid med Frp vil sitte uhyre langt inne, særlig i KrF. I Senterpartiet er holdningene mer pragmatiske. Den siste tida har eksempelvis Frp's Kjetil Solvik Olsen skamrost olje- og energiminister Borten Moe.

I går var den store politiske markeringen en felles pressekonferanse mellom de fire opposisjonspartiene, hvor alle krevde tiltak for å bedre situasjonen ved Oslo Universitetssykehus. Senterpartiet deltok ikke. Men partiets helsepolitikere på Stortinget har lenge markert motstand mot Ap-helsestatsrådens og de regionale helseforetakenes linje i helsepolitikken. Dessuten har Senterpartiet mer enn noe annet parti protestert mot nedlegging av lokalsykehusfunksjoner.

I Oslo har KrF og Venstre inngått i byrådssamarbeid med Høyre, uten blygsel og med stort engasjement. Det har selvsagt rikspolitiske føringer som peker fram mot allianser etter valget i 2013.

Aller helst vil sentrumspartiene opptre samlet. Det står alltid øverst på deres ønskeliste. Men i ti år har de delt seg. Etter valget i 2013 er imidlertid mulighetene store for at de finner sammen igjen. Forutsetninger for dette er at de rødgrønne taper og at Frp forblir et mindre parti enn det var. Da kan Høyre og de tre sentrumspartiene danne en solid koalisjonsregjering, mest trolig uten flertall bak seg i Stortinget, men med styringskraft og mulighet til å få vekslende støtte i Stortinget.