SENTRUMSSAMLING: - Skal vi forstå det norske partisystemet og regjeringsalternativene, bør vi være omhyggelige med i hvilke sammenhenger og på hvilke måter vi bruker betegnelsen «sentrum». På sine utvalgte hjertesaker er sentrumspartiene tvert imot fløypartier, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpix
SENTRUMSSAMLING: - Skal vi forstå det norske partisystemet og regjeringsalternativene, bør vi være omhyggelige med i hvilke sammenhenger og på hvilke måter vi bruker betegnelsen «sentrum». På sine utvalgte hjertesaker er sentrumspartiene tvert imot fløypartier, skriver artikkelforfatteren. Foto: Vidar Ruud / NTB scanpixVis mer

Sentrumspartiene er også fløypartier

Skal vi forstå norsk politikk, bør vi slutte å tenke på dem som sentrumspartier. De er fløypartier på én eller flere konfliktdimensjoner, og det er denne posisjonen som forklarer deres oppslutning.

Meninger

Skal vi forstå det norske partisystemet og regjeringsalternativene, bør vi være omhyggelige med i hvilke sammenhenger og på hvilke måter vi bruker betegnelsen «sentrum». På sine utvalgte hjertesaker er sentrumspartiene tvert imot fløypartier.

Som så ofte før er hovedalternativene foran høstens valg regjeringer ledet av enten Arbeiderpartiet eller Høyre. For å få til et styringsdyktig flertall, må begge ganske sikkert lage allianser og konstellasjoner som inkluderer det som gjerne kalles sentrum. Dette politiske landskapet består av Venstre, Krf og Senterpartiet, og i den senere tid også av MDG.

For å forstå politiske konstellasjoner og hvordan regjeringsmakt blir til, er sentrumsbegrepet i en viss forstand nyttig, og ikke minst er det attraktivt å befinne seg der. Den som under gitte forutsetninger kan inngå allianser både til høyre og venstre, som er sentrums kjennetegn, får naturligvis betydelig makt. Slik kunne for eksempel Kjell Magne Bondevik danne en sentrumsregjering i 1997, som bare hadde en fjerdedel av velgerne bak seg.

Grunnen til at de fire partiene som regel forstås som sentrumspartier, er at de befinner seg omtrent midt på den såkalte venstre-høyreskalaen, som fortsatt organiserer måten mange orienterer seg i det politiske landskapet på. Men at et parti befinner seg på midten av en slik skala, betyr egentlig ikke noe annet enn at partiet stiller seg nokså likegyldig til de sentrale stridsspørsmålene på denne konfliktdimensjonen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men man skal ikke ha mange studiepoeng i statsvitenskap for å ha vært borti Stein Rokkans modell over partilandskapet, som er kjennetegnet av det han kalte kryssende konfliktlinjer. Høyre-venstreskalaen dekker egentlig bare én konfliktlinje, nemlig det valgforskerne gjerne har kalt konflikten i arbeidsmarkedet: kampen om hvordan verdiskapingen skal fordeles mellom ansatte og eiere. Høyresiden har tradisjonelt lyttet mest til eiernes interesser, venstresiden til de ansattes. Sentrumspartiene har hatt en mindre tydelig profil når det gjelder denne konflikten, og kan nettopp derfor samarbeide i begge retninger. Det er ikke et avgjørende spørsmål for disse partienes velgere.

Men når sentrumspartienes posisjon på høyre-venstreskalaen ikke er spesielt viktig for partienes velgere, betyr jo det også at sentrumsposisjonen er av begrenset interesse for å forstå hva deres politiske prosjekter handler om.

Senterpartiet mobiliserte tradisjonelt på det Rokkan kalte konflikten i varemarkedet, som særlig handler om produksjonsvilkårene for bønder og motsetningen mellom matprodusenter og forbrukere. Dette er fortsatt en viktig sak for partiet, men dets økende popularitet skyldes først og fremst sentrum-periferidimensjonen: Senterpartiet er det partiet som tydeligere enn noen andre protesterer mot kommunereform, svekket tjenestetilbud i distriktene og mot ekspertveldet i Oslo og Brussel.

Kristelig Folkeparti mobiliserer på de såkalte motkulturelle stridsspørsmålene, særlig knyttet til religion, tradisjonelle familieformer og den kristne kulturarvens plass i skole og samfunn. Ingen etablerte partier har et tydeligere budskap knyttet til kontantstøtte, bioteknologi og KRLE-faget.

MDG mobiliserer på miljø- og klimaspørsmål og knapt noe annet. Ingen andre partier er så konsekvente på målet om å fase ut fossil energi så fort som mulig, og å legge til rette for miljøvennlig transport i byene.

I en spesiell situasjon blant sentrumspartiene er Venstre, som for tiden ikke har noe tydelig sakseierskap til noen saker. Men historisk har partiet mobilisert både på sentrum/periferikonflikten, de motkulturelle stridsspørsmålene (særlig målsaken) og i den senere tid også på miljøspørsmål. I dag taler partiet ofte små og mellomstore bedrifters og de liberale prinsippers sak, uten helt å lykkes med å nå de store masser.

Poenget med denne gjennomgangen er å illustrere følgende poeng: sentrumspartiene er sentrumspartier bare med hensyn til konflikten i arbeidsmarkedet, som få av deres velgere er spesielt opptatt av. Skal vi forstå norsk politikk, bør vi slutte å tenke på dem som sentrumspartier. De er fløypartier på én eller flere konfliktdimensjoner, og det er denne posisjonen – at de utgjør det tydeligste alternativet på en konfliktdimensjon folk er opptatt av, som forklarer deres oppslutning.

Siden det er høyre-venstreaksen som først og fremst strukturerer regjeringsalternativene, er de i en strategisk attraktiv posisjon. Konflikten i arbeidsmarkedet er ikke av vital betydning for deres velgere, og de godtar gjerne hovedlinjene i Høyres eller Arbeiderpartiets politikk dersom de som motytelse får gjennomslag for noen av sine hjertesaker.

Det er for eksempel ikke en spesielt dristig påstand å antyde at store deler av Arbeiderpartiets ledelse deler Høyres syn på kommunereformen. Men for å sikre støtte fra Senterpartiet, kan de godt gå med på å bremse eller revurdere den, for andre saker er viktigere. Tilsvarende finnes det mange i Høyre som er skeptiske til kontantstøtten, men så lenge de er avhengige av allianser eller avtaler med Krf for å være i posisjon, kommer den til å leve videre. Også Arbeiderpartiet vil videreføre kontantstøtten om det er det som skal til for å få Krfs støtte til en ny regjering.

Å befinne seg i sentrum av det politiske landskapet mobiliserer ikke velgere. Også sentrumspartiene er derfor – eller de ønsker å være – fløypartier i de sakskompleksene de prioriterer sterkest.