Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Ser døden i hvitøyet

Døde mennesker, Ku Klux Klan-medlemmer, uteliggere fra New Yorks tunnelbane og Kristus i et kar med urin. Dette er fotografen Andres Serranos verden.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg hadde aldri sett døde mennesker før, og tok en sjanse da de slapp meg inn i likhuset. En ansatt fortalte om et par andre fotografer som måtte gi opp å ta bilder der inne, og han satte meg på prøve ved å ta ut organene fra bukhulen på et obdusert barn. Men jeg ble på en merkelig måte både sjokkert og fascinert av synet.

Slik kommenterer den amerikanske kunstneren Andres Serrano de store fotografiene av navnløse offer for drap, sykdom, selvmord og ulykker fra serien «The Morgue».

I sin nærgående eksponering av avsjelede ansikter med brannsår, blod og blåmerker som den drastiske dødens spor, utgjør de både en stille, sorgtung sekvens og et opprivende tyngdepunkt på hans retrospektive utstilling, «Body and Soul», i Stenersenmuseet. Serranos ord minner om liknende vitnesbyrd fra kunsthistorien, med Leonardo da Vincis og Michelangelos ulovlige obduksjoner, Gericault om maleriene av giljotinerte hoder og Claude Monets betraktninger over opplevelsen med å male sin kone på dødsleiet.

- Det tok meg tre måneder å gjennomføre dette fotoprosjektet, som jeg hadde planlagt i årevis uten å få adgang til noe likhus. Humanitet har med mennesket - levende, dødt eller ufødt - å gjøre, og er det viktigste i min kunst. Et så kontroversielt tema som døden krever en tilnærming hvor du også må mobilisere alle din formale evner og tekniske kompetanse for å finne rett avstand, riktig utsnitt osv. Jeg ville tilstrebe enkelhet og unnvike alt som smakte av sensasjonalisme, og oppdaget etter at bildene var ferdige, hvor mye av klassisk kunsthistorie som lå i dem.

Kunsthistorisk klang

Det siste er utvilsomt riktig. Det halvt tildekkede hodet i bildet av en lungedød kan gi assosiasjoner til ungrenessansemaleren Giovanni Bellini, mens den fredfylte ro som hviler over offeret for smittsom hjernehinnebetennelse gir en gjenklang fra barokkmesteren Zurbaran. Studerte maleri ved Brooklyn Museum Art School.Eksperimenterte fotografisk med kroppsvæsker i 80-åra.Deltok på Venezia-biennalens 100-årsjubileum i 1995, og en rad separatutstillinger i USA og Europa, blant annet Galleri Riis i 1991.

Likevel er det en emosjonell prøvelse å overkomme det umiddelbare synet, og innse de andre sidene i «The Morgue».

Som også er politisk ved å synliggjøre ofre for politivold og andre aspekter ved et destruktivt samfunn, og slik kommenterer det USA som helst vil fornekte døden.

- Våpenkulturen er en annen aktuell og kontroversiell side ved den amerikanske volden, men du bruker tittelen «Forførende objekter» på dine nærbilder av mørkt truende geværmunninger og spente revolverhaner?

- Mange av dem som eier og samler på slike skytere, ser dem ikke som voldelige våpen. Det er snarere snakk om en fascinasjon ved objekter som ved sin utpreget falliske form knyttes til tradisjonell mannlig identitet. Amerikanske menn ser sin machorolle truet av dem - hovedsakelig kvinner - som krever innskrenkninger i friheten til å anskaffe og bære våpen.

Ku Klux Klan på kornet

- Du har også tatt bilder av Ku Klux Klan-medlemmer, ja, til og med en av klanens ledere. Hvordan var det mulig for deg som svart amerikaner å komme i kontakt med slike rasistiske sørstatsfolk, og til og med få dem til å posere foran kamera?

- For meg var dette prosjektet en personlig utfordring, og jeg dro på egen hånd til Atlanta. Etter et par uker sa et klanmedlem ja, og han fikk de andre med seg. Dette skyldtes vel delvis at de syntes «niggeren» var modig, og dessuten kjente de til meg etter bråket i Senatet.

Serrano havnet på den politiske dagsordenen i Senatet på begynnelsen av 90-tallet, etter å ha utløst en heftig debatt med bildet «Piss Christ».

Det billedvakre fotografiet av Kristus mot en lysende bakgrunn av gult, var nemlig oppstått ved å senke et krusifiks ned i et glasskar med urin. Dette ble ikke sett - men lest - som en blasfemisk handling og det som verre var, og fra Senatets talerstol ble Serrano kalt «en skurk» av erkereaksjonære Jesse Helms. Striden om «Piss Christ» ga kunstneren en PR-effekt langt utover de kulturelle sirklene, mens den underliggende kritikken av katolsk kitsch gikk de fleste forbi.

Serrano kommer selv fra en katolsk familie, men forlot barnetroen som 14-åring da kroppen begynte å fortelle ham noe helt annet enn det kirkens menn forkynte.

Tunnelbanens tapere

- Fotoserien av uteliggerne fra New Yorks tunnelbane som trekker fram skjebnen til 90 000 mennesker - hovedsakelig svarte - i metropolen, var vel heller ikke et enkelt prosjekt å gjennomføre?

- Modellene var villige, men ettersom jeg ikke hadde politiets tillatelse til å arbeide på undergrunnsstasjonene, måtte fotograferingen med lys, stativ og det hele skje i kjappe sesjoner mens noen holdt vakt.

- Likevel sitter de sosialt utslåtte med en verdighet og ro foran kameraet, som om de poserte for en klassisk maler i atelieret. Fikk du noen respons fra modellene på de ferdige bildene?

- Et par av dem hadde vært på en museumsutstilling, og uttrykte sin tilfredshet der. Men den mest fantastiske reaksjonen kom noen år seinere fra en som hadde kommet seg ut av den sosialt nedverdigende situasjonen i t-banen. Han skulle gifte seg, og jeg ble invitert i bryllupet med fritt valg om å komme som fotograf eller vanlig gjest.

FOTOGRAFEN: - Mennesket er det viktigste i min kunst, sier Andres Serrano.