Ser ikke klasse for bare kjønn

Begrenser feminismen seg til å være et middelklasseprosjekt?

FEMINISME: De neste 15 månedene skal Likelønnskommisjonen og dens leder, Anne Enger, finne løsninger på en av de største urettferdighetene i norsk arbeidsliv: Lønnsgapet mellom kvinner og menn. I sin kronikk i Dagbladet 27. november peker Enger på at kvinner tjener 85 prosent av menns lønn. Statistikken viser at utjevningen stoppet på midten av 1980-tallet etter stor framgang på 1960- og 1970-tallet. Det kjønnsdelte arbeidsmarkedet er årsaken til at kvinner fortsatt tjener mindre enn menn. Kvinner og menn har ulike yrker og arbeider i ulike bransjer. I tillegg er menn langt oftere i høyere stillinger. Enger stiller viktige krav til partene i arbeidslivet, men vi mener analysene hennes ikke er tilstrekkelige for å løse dagens lønnsgap.For arbeidsmarkedet er ikke bare kjønnsdelt - det er også per definisjon klassedelt. For lavtlønte kvinner vil dette ofte være overlappende, men utfordringen for likelønnspolitikken er dermed ikke bare en utjevning mellom kvinner og menn i samme stillinger, men mellom yrker som blir vurdert som av ulik verdi . Dette handler minst like mye om klasse som om kjønn. Kjønn er anerkjent som en avgjørende faktor for hvilke muligheter og rettigheter vi har, mens klasse gradvis har blitt glemt. Klasse er dagens blinde flekk når vi diskuterer rettferdig lønn. Til og med Gerd-Liv Valla, lederen for landets viktigste utjevnende organ, LO, sa tidligere i høst til Klassekampen at: «Nei, jeg snakker ikke om klasser i dagens Norge». Norges viktigste kvinne synes ikke klassebegrepet lenger gir «klarhet» fordi det ikke er «presist nok». Vi mener Valla koketterer med ord. Makt og lønn er fortsatt i høyeste grad fordelt etter klassetilhørighet. Det er synd at LO-lederen ikke tør sette ord på klasseforskjellene i dagens Norge.

ORDET KLASSE brukes ikke lenger i hverdagsspråket. Men begrepet klasse gir fortsatt mening når vi skal forklare systematiske forskjeller i mulighetene over tid til å påvirke samfunnslivet, ha god helse, ta høyere utdanning og ha trygge økonomiske vilkår. Sosiale problemer som kriminalitet, fattigdom og manglende politisk deltakelse handler ikke bare om uheldige individuelle forskjeller, det handler om klasse.Fagorganisasjonene ble etablerte som klasseredskaper for arbeiderne, men i dag finner man sjelden referanser til klasse i den norske fagbevegelsen. Det er synd at Valla forsterker dette ved å droppe selve klassebegrepet. Når LO snakker om likestilling handler det om likestilling mellom kvinner og menn, og om kampen mot diskriminering av etniske og seksuelle minoriteter. Arbeidet for klasselikestilling diskuteres ikke eksplisitt. Det gjør det derimot i svensk LO. I deres nyeste publikasjon om kjønn, «Klass och kön» (2006), tematiseres det hvordan klasse og kjønn virker sammen i å skape vilkår i arbeidslivet og rammer for løsningsforlag. Det er mange fellestrekk mellom kampen for kjønnslikestilling og klasselikestilling. Både i norsk og svensk likelønnsarbeid er kravet lik lønn for arbeid av lik verdi , ikke bare lik lønn for likt arbeid . Dette skal motvirke den verdidiskrimineringen som har ført til at jobber som menn tradisjonelt har hatt gir høyere økonomisk uttelling enn kvinners jobber. Man kan vise til middelklassens definisjonsmakt på samme måten, og hevde at det er snakk om verdidiskriminering når «kontorjobber» forstås som mer kompetansekrevende og mer verdt enn kropps- og servicearbeid som arbeiderklassen lever av.

NOEN GANGER går kjønnslikestilling og klasselikestilling hånd i hånd, andre ganger kan de komme i konflikt med hverandre. LO har en sterk lavtlønnsprofil, noe som kommer kvinner fra arbeiderklassen til gode. Men ofte skal pengene til ulike kvinnegrupper tas fra samme pott, og da må noen ofre noe for at andre skal få. Er middelkassekvinner og -menn beredt til å ofre noen av sine goder for å bedre andre kvinners og menns kår? Penger gir sikkerhet, frihet og makt - goder alle ideelt sett burde ha lik tilgang til, men hvem er det rettferdig at man sammenligner hvem med? Middelklassekvinner kjemper neppe for å få de samme vilkårene i arbeidslivet som arbeiderklassemenn. For arbeiderklassekvinner er det ikke bare nok å heve lønningene slik at de kommer på nivå med mennene de deler arbeidsliv med. Her trengs et generelt lønnsløft for hele gruppa, uavhengig av kjønn. I dag gir ikke likestillingsloven gode nok måleinstrumenter for å avgjøre hva som er arbeid av lik verdi . To kriterier for en slik vurdering er formell kompetanse og anstrengelse. Men formell kompetanse og anstrengelse tillegges ikke like stor verdi i dag. Ufaglærte utfører ofte arbeid med stor anstrengelse og slitasje, og ansatte innen for eksempel renhold og butikk gjør etter vår mening arbeid av vel så stor verdi som høyere lønte yrker som krever høyere formell kompetanse. Hvor langt er Enger villig til å gå i definisjonen av ulike yrkers verdi? Vil Likelønnskommisjonens lønnsvurdering se anstrengelse så vel som kompetanse, og dermed sørge for et rettferdig lønnsløft basert både på klasse og kjønn?

VI MENER det er viktig å diskutere hvordan både kjønn og klasse skaper systematiske ulikheter og hvordan de to perspektivene må forstås i sammenheng. I siste nummer av Fett spør vi om feminismen begrenser seg til å være et middelklasseprosjekt, og vi oppfordrer til debatt om premissene og prioriteringene i norsk feminisme - ikke fordi vi vil splitte, men fordi vi vil bedre mulighetene til å samle. Kvinner er ikke per definisjon avmektige, det er mange kvinner som befinner seg i maktposisjoner i politikk, administrasjon, media og akademia. Fra de posisjonene kan de rette søkelyset mot saker de synes er viktige. Det gjelder også kvinner som definerer hva som er viktige likestillingspolitiske saker og forskere som leverer premissene til dette arbeidet. De vil selvfølgelig langt på vei også fremme likestillingssaker som kommer alle kvinner og menn til gode, men de vet ikke nødvendigvis hvor skoen trykker for andre og det er selvfølgelig mye lettere å se de problemene de selv står midt oppe i. Og det er ikke sikkert at det som hjelper akkurat dem, også hjelper andre kvinner. Økt lønn for akademikerkvinner hjelper ikke renholdere og andre lavtlønte. Kjønnsforskjellene i lønn er mye større i akademikeryrker enn i arbeideryrker, noe som betyr at kravet om likelønn mellom kjønnene gir forskjellige utslag i ulike klasser.

KJØNNSKVOTERING er aktuelt for kvinner i eliten: I styrer, akademia og politikken, men har liten direkte relevans for yrkesgruppene der arbeiderklassekvinner dominerer. Kvinner har ulike hverdager, inntekter og muligheter, og har derfor forskjellige behov og prioriteringer. Det betyr at ulike grupper kvinner, enten det dreier seg forskjeller ut fra klasse, etnisitet, seksualitet og funksjonshemminger, trenger ulike ting for å skape kjønnslikestilling for akkurat dem.