Ser Storebror deg?

Med utgangspunkt i en tragisk skyteepisode i Oslo nylig, har riksadvokaten foreslått utvidet anledning til ransaking av folk med sikte på stikk- eller skytevåpen. For å si det kort går hovedforslaget ut på å senke kravet til mistanke fra «skjellig» grunn til mistanke, dvs. fra en overvekt av sannsynlighet for at vedkommende har våpen på seg til «grunn», eller «rimelig grunn», til å tro at han har det.

Forandringen vil i praksis utvide kretsen av personer som kan ransakes betydelig. Atskillig flere som ikke bærer våpen på seg, vil måtte finne seg i å bli ransaket.

Forslaget reiser spørsmålet om personvern. Det er riksadvokaten helt klar over, og det skriver han om i sitt brev om saken. Hans avveining er at vernet om publikums liv og helse må ha forrang, og at vi derfor må tåle den integritetskrenkelse som ransaking kan medføre.

Nå kan man reise spørsmål om hvor langt en slik utvidelse faktisk vil verne om folks liv og helse. Det er et stort spørsmål om politiet vil være akkurat der, med sin fullmakt til å ransake, når den sjeldne hendelse inntreffer, kniv eller pistol uforutsigbart trekkes og stikket eller skuddet er et faktum. Det kan også meget vel tenkes at grupper og miljøer som typisk vil bli utsatt for en slik utvidet ransaking, og som på forhånd har et mindre godt forhold til politiet, vil bli ytterligere irritert og raskere ta slående argumenter i bruk når ransaking skal finne sted. En voldsspiral kan med andre ord godt bli resultatet.

Spørsmålet og tvilen om tiltakets effektivitet lar jeg imidlertid ligge her. Det er et annet hovedpoeng, om personvern for kretsen av folk som politiet bruker sine fullmakter overfor, jeg vil ha fram.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Når påtalemyndighet og politi såvel som politikere går inn for utvidete fullmakter til ordensmakten, er det et hovedtrekk som går igjen: De presenterer gjennomgående tiltakene ett for ett, bit for bit, isolert fra hverandre. I riksadvokatens brev om utvidet adgang til ransaking står det omtrent bare om ransaking, og ikke noe annet. Logisk nok, kan man si, for det er jo ransaking som foreslås. I kommentarene som hittil er kommet til forslaget, tas stort sett også bare ransaking opp, igjen for så vidt logisk nok. Dette har imidlertid den følge at forslaget om ransaking - såvel som andre liknende forslag som presenteres isolert - tar seg forholdsvis uskyldig ut.

Dette hovedtrekket ved måten forslag presenteres på, ble påpekt allerede på 1970-tallet, i en viktig artikkel av sosiolog Håkon Lorentzen. Vi finner det altså fremdeles. Det er først når man ser forslagene og fremstøtene om utvidete politifullmakter i sammenheng og som historisk tendens at man får fram hva de innebærer.

Forslaget om utvidet fullmakt til ransaking står langt fra alene, men må ses i sammenheng med en rekke andre beslektede forslag i den senere tid.

For bare kort tid siden kom det forslag fra Oslos politimester om video-overvåking i byen. Politimesteren bedyret at det hele var ment som et begrenset prøveprosjekt som skulle evalueres før det eventuelt skulle gjøres permanent. Det samme sa for øvrig riksadvokaten om den utvidete ransakingen. Det å presentere forslag om prøveprosjekter er enda en strategi som ofte brukes for å få forslag gjennomført. Da blir forslagene mer spiselige, samtidig som vi vet at såkalte prøveprosjekter hyppig blir permanente.

For enda kortere tid siden ble det avdekket (i Dagsavisen) at Oslo-politiet vurderer samarbeid med andre statlige etater der video-overvåking allerede er i bruk. Et eksempel er NSB. Til forsvar for dette er det blitt nevnt at en lang rekke private institusjoner jo allerede benytter video-overvåking. At man har en tvilsom ordning på flere andre områder gjør det imidlertid ikke bedre å innføre ordningen på nok et område. At politiet begynner med video-overvåking, i samarbeid med andre offentlige etater, vil bidra til å legitimere den alminnelige bruken av video-overvåking.

Videre foreligger det en lang serie andre forslag om utvidete fullmakter. Det såkalte Metodeutvalget foreslo for ikke lenge siden (i NOU 1997:15) bl.a. adgang til romavlytting (som i dag ikke er tillatt i Norge) under etterforskning i saker som kan medføre ti års fengsel eller mer (i første omgang i en prøvetid på tre år). Utvalget foreslo videre en sterkt utvidet adgang til telefonkontroll. Dagens adgang til å bruke telefonkontroll er begrenset til saker som angår rikets sikkerhet og narkotikasaker, mens utvalget foreslår en generell adgang til telefonkontroll i saker hvor maksimumsstraffen er fengsel i mer enn seks år. I straffeloven i dag finnes det 77 straffebud med en stafferamme over seks år. Når det gjelder telefonkontroll er det i realiteten snakk om mulighet til å avlytte alle former for tele- og datakommunikasjonstjenester (mobiltelefoner, e-post osv.), og utvalget foreslår at innhenting og utnytting av såkalte trafikkdata (hvilke telefoner som har vært i forbindelse med hverandre, samtalenes varighet, osv.) bør kunne skje i saker med mer enn tre års strafferamme. Også teknisk sporing (lokalisering vha. elektroniske sendere ol.) skal kunne benyttes i saker som kan medføre mer enn tre års fengsel. Det foreslås også en viss adgang til å kontrollere telefoner som mistenkte antas å ville ringe til, hvilket innebærer at man også vil kunne avlytte mottakeres samtaler med helt utenforstående. Overskuddsinformasjon - dvs. informasjon som innhentes om andre saker - bør etter forslaget fritt kunne benyttes som bevis, uten noen bestemt nedre grense for hvilke straffbare handlinger det gjelder. Dermed er bruken av informasjon fra telefonavlytting som er innhentet i forbindelse med nokså alvorlige straffbare handlinger i realiteten voldsomt utvidet, fra de alvorlige straffbare handlingene til alle tenkelige straffbare handlinger. En innstilling i 1996 fra det såkalte Aukrust-utvalget beredte grunnen for telefonkontrollen ved å foreslå omfattende tekniske installeringer for avlytting. Flere andre utvidelser av fullmakter er også foreslått av Metodeutvalget.

Som om ikke denne viften av forslag til fullmakter var nok, bør vi ha klart for oss at Norge tar sikte på å reforhandle samarbeidsavtalen med Schengen, på bakgrunn av at Schengen-samarbeidet skal inkorporeres i EU-strukturen. Schengen er først og fremst et politisamarbeid, og Kripos skal være kontaktpunktet i Norge. Schengens informasjonssystem, som allerede har hundretusenvis av personer og millioner av opplysninger registrert, innlegger først og fremst informasjon om såkalte uønskede fremmede fra andre land enn Schengen/EU, og ikke først og fremst om personer som har begått kriminalitet. Dette er et faktum som er helt oversett i den norske debatten. Et hovedsiktepunkt er å opprettholde orden og sikkerhet, «herunder statens sikkerhet». Schengen åpner for såkalt diskré overvåking, og for innlegging av opplysninger fra de hemmelige tjenester. Innlegging av opplysninger er basert på nasjonal lovgivning, men opplysningene, også de norske, kan tas ut og brukes av alle medlemsland i hele Europa. Man kan trygt si at systemet lekker som en sil. Til dette kommer det såkalte SIRENE-samarbeidet innen Schengen, der meget vide og sensitive tilleggsinformasjoner kan innhentes og utveksles bi- og multinasjonalt.

Også i det internasjonale politisamarbeidet ses fullmaktene isolert og bit for bit: Noe som overhodet ikke ble behandlet av Stortinget da Schengen-saken i første omgang var oppe i fjor, er koblingene som nå er under rask utvikling mellom Schengens informasjonssystem og Europol-systemet (flere planlagte registre med omfattende, meget sensitive opplysninger om en vid ring av personer rundt en mistenkt, antatt eller mulig kriminell, f.eks. ofre, personer som kan tenkes å bli ofre, kontakter og forbindelser), Eurodac-systemet (planlagt fingeravtrykkregister for alle asylsøkere i hele Europa, enten søknad er innvilget eller ikke, og for alle flyktninger uten identifikasjonspapirer), Quantico-samarbeidet (global plan for innhenting og utveksling av teleavlyttingsdata, som bl.a. har munnet ut i et EU-memorandum om teleavlytting som Norge har undertegnet), osv. Disse koblingene kan dokumenteres helt konkret, og hvis Norge får reforhandlet sin Schengen-avtale, går vi rett ombord i dem.

Altså: Det er avgjørende at det enkelte forslag eller tiltak ses i sammenheng med alle de andre. Da fremkommer det man kan kalle en samlet fullmaktsprofil for politiet, som viser at personvernet virkelig er truet.

Om mulig enda viktigere: Det lett å forstå at en slik vifte av tiltak raskt kan bli brukt overfor hele grupper av mennesker dersom stemninger i vårt styringsverk eller politi blir endret noen hakk. Viften åpner mulighet for omfattende overvåking på halv- og helpolitisk grunnlag, ikke minst av folk som er svarte eller brune i huden. Etter kommunismens fall har f.eks. et nytt fiendebilde begynt å bli dannet - en påstått muslimsk trussel.

Jeg har kalt denne artikkelen «Ser Storebror deg?» Svaret er gitt dersom fullmaktsprofilen i store trekk blir en realitet.