Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu HartbergVis mer

Oslos nye byvåpen:

Ser ut som en overivrig trafikkonstabel

Oslo Kommune må gjerne fornye byvåpenet, men det kunne vært gjort bedre.

Kommentar

Det er alltid et element av forferdelse når symboler som ikke har vært forandret på lenge, plutselig forandres. Vignetten til Dagsnytt, logoen til Telenor. Det skal mye til for at det nye møtes med begeistring. Den første responsen er gjerne en kombinasjon av latterliggjøring av pengesummen som er brukt, og et ønske om å holde fast ved en kjær konstant, selv om den sjelden har vært så kjær som den er i øyeblikket det blir klart at den kommer til å forsvinne. Det er med andre ord fullstendig som forventet når det nye byvåpenet til Oslo, forenklet og fargeløst, får kritikk fra dag én.

En kan ikke beholde noe bare fordi det har vært i bruk lenge, og en kan ikke fornye bare for å fornye. Det er gode grunner til å oppdatere byvåpenet. Fargene og detaljene gjør det vanskelig å gjengi på små flater uten at det blir et mudder av rødt og blått og gult. Ønsket om oppdatering virker også ubestridelig fornuftig når man får høre at kommunen har hatt over to hundre logoer i bruk, samtidig som man kan berømme kommunen for å legge ned en betydelig innsats for å holde Oslos grafiske designere i arbeid.

OMSTRIDT: Det nye byvåpenet. Foto: Oslo kommune
OMSTRIDT: Det nye byvåpenet. Foto: Oslo kommune Vis mer

Men at forandring trengs, betyr ikke at en skal juble for hver endring som kommer. Det nye byvåpenet ser ut som et sterilt stempel, med en runding rundt en skikkelse som fremstår som en smått overivrig trafikkonstabel. Det gir inntrykk av å være laget av noen som ville syntes det var topp å lage byvåpen hvis man ikke måtte forholde seg til noe så slitsomt som heraldikk og historie. I forbindelse med debatten rundt byvåpenet skrev designer Are Kleivan et innlegg på sin Facebook-side der han pekte på at byvåpenet hadde vært gjenstand for forenklinger og stiliseringer før, og la ut et eksempel på en renere logo som på en helt annen måte bevarte båndet til historien om Oslos skytshelgen, Sankt Hallvard, og det særs mislykkede forsøket hans på å redde en kvinne fra å bli overfalt i 1043.

Hallvard Vebjørnssons forhold både til helgenstatusen og til Oslo er litt slarkete. Hallvard ble drept med tre piler og senket i Drammenselva med en kvernstein rundt halsen. Han og steinen skal ha blitt funnet flytende. Det var nok til å gjøre ham til helgen, i en tid da paven ikke trengte å ha så mye å gjøre med sånt. På 1100-tallet ble levningene hans flyttet til Oslo, som trengte litt mer hellighet i forbindelse med byggingen av byens katedralkirke. Et vokssegl fra 1300-tallet som ligger til grunn for dagens byvåpen.

Men slik er det med nesten alle symboler og myter som gås etter i sømmene. Forholdet til det de representerer er ikke bestemt av opprinnelseshistorien, men av tradisjonen som bygges opp etterpå. En stor by vil alltid være et sted der før og nå står side om side, der mange hundre år gamle bygårder lever sitt liv ved siden av et boligbygg fra i fjor. Da er det heldig om de som skal utforme byens symbol også er omhyggelige med å forene gammelt og nytt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook