GULLGUTT: Thomas Gullestad spiller kynisk sjefsinvestor for Oljefondet i ny humorserie på TVNorge. Video: TVNorge Vis mer Vis mer

Ser ut som ti tusen milliarder, helt til de åpner munnen

Harald Zwart vil ha oss til å le av norsk sosialdemokrati og slitsomme tariffavtaler.

Det skal han ha. Thomas Gullestad ser dritbra ut med dress og dollarglis. Og da snakker jeg ikke om biler, men om den typen smil du kan få av å vite at du kan kontrollere nesten ti tusen milliarder kroner med et par tastetrykk på mobilen. Noen av oss ville fått magesår av ansvaret, men Per Grepp, übervelykket sjefsinvestor i Oljefondet, er av et annet kaliber: Høy både på makt og seg selv, og på konstant jakt etter nye muligheter for profitt.

Oljefondet

4 1 6

Humorserie

16. desember 2018
Beskrivelse:

«Suits» møter sosialdemokratiet.

Kanal:

Dplay. Kommer på TVNorge i januar.

«En riktig folkelig komedie fra et ikke fullt så folkelig miljø.»
Se alle anmeldelser

Han er gullgutten med drømmejobben, hadde det ikke vært for noen bittesmå bremseklosser som følger med stillingen, som følge av hvem arbeidsgiveren er. For det er klart - når du er fryktelig god til å tjene penger på å flytte penger, må det være innmari irriterende å forholde seg til sånne ting som etikk og miljøvern og menneskerettigheter.

Ler av sosialdemokratiet

Harald Zwarts nye komiserie handler rett og slett om den evig aktuelle diskusjonen om hva Oljefondet kan og ikke kan investere i, og hovedrollene er personifiserte utgaver av de to frontene: Penger og etikk.

Høres det tørt ut? Ikke i denne sammenhengen. Husk at det er «Lange flate ballær»-Zwart som står bak. Her er både slapstick- og fyllehumor, dette er en riktig folkelig komedie fra et ikke fullt så folkelig miljø.

Men han er også Hollywood-Zwart, og det kommer ikke bare til uttrykk i gjesterollene (Marcia Gay Harden gjør for eksempel et kjapt, men stilig innhopp som amerikansk ambassadør). Det synes også på måten vi inviteres til å le av norsk sosialdemokrati og slitsomme tariffavtaler. «Nisseland!» utbryter Grepps motpart Katrine Halland (Kathrine Torborg Johansen), da kontoristene vil ha klarert overtida før de begynner å jobbe med en viktig kontrakt.

VAKTBIKKJE: Kathrine Torborg Johansen spiller etikkansvarlig Katrine Halland. Foto: TVNORGE
VAKTBIKKJE: Kathrine Torborg Johansen spiller etikkansvarlig Katrine Halland. Foto: TVNORGE Vis mer

Best på bilder

Halland blir presentert som en malplassert energibunt i det søvnige Etikkrådet, men etter at Grepp gjør en klønete og ulovlig manøver med mobiltelefonen sin, finter hun seg til en nyopprettet stilling som etikkansvarlig i Oljefondet. Fra da av er de rivaler - ikke uten en flørtende undertone, selvsagt - og knivingen dem imellom er motoren i serien. «Hun ser ut som om hun har hovedfag i trolldeig», fnyser Grepp da han ser henne første gang, kledd i strikkejakke og olabukser, i skarp kontrast til de striglede traderne.

Mye av humoren bygger på slike visuelle fordommer - som da Grepp møter en russisk oligark, og forveksler den storvokste advokaten hans med en livvakt. Halland har også langt mer å fare med enn først antatt, og så fort hun er ansatt, bytter hun ut koseplaggene med høye hæler og strøkne bluser.

Synes du det blir vel mye fokus på det ytre nå? Det er fordi det er her serien er best. De nøye uttenkte omgivelsene og kostymene minner om den amerikanske advokatserien «Suits» - du vet, den som gjorde hertuginne Meghan berømt - og har nok hentet en god del inspirasjon derfra. Den glatte, men sjarmerende wonderboyen Grepp er bare en litt lavere utgave av Harvey Specter: Stram, ambisiøs og kalkulert.

Forutsigbart og usannsynlig

«Oljefondet» forsøker på mange måter å være som ham, og den stramme regien utnyttes til fulle i gjennomkoreograferte og kryssklippede scener, der musikk, effekter og bilder spiller sammen som deler av et stort orkester. Der sitter rytmen perfekt.

Men det som er seriens forse i disse scenene, er også det som gjør den kjedelig i litt for mange andre: Mye er svært forutsigbart. Rollefigurene er i overkant typete, Grepp er ikke den eneste vi føler at vi har møtt før, og replikkene kjennes litt for ofte stive og unaturlige. I tillegg bygger mange av poengene på totalt usannsynlige scenarioer, og den indre logikken svikter rett som det er. Det hadde vært ok i en sprøere og mer løssluppen komiserie, men her føles det som et kontraktsbrudd. Av den typen selv ikke Per Grepp kan klare å dekke over.

Anmeldelsen er basert på de fem første episodene.