SANNSYNLIG VINNER: Aleksandar Vucic har blitt anklaget for å bruke antikorrupsjonskampanjen som et våpen for å fjerne politiske motstandere, skriver artikkelforfatterne. Foto: Marko Djurica / Reuters / NTB Scanpix
SANNSYNLIG VINNER: Aleksandar Vucic har blitt anklaget for å bruke antikorrupsjonskampanjen som et våpen for å fjerne politiske motstandere, skriver artikkelforfatterne. Foto: Marko Djurica / Reuters / NTB ScanpixVis mer

Serbias sterke mann konsoliderer makten

Er Aleksandar Vucic en reddende supermann, eller Serbias Putin?

Meninger

I dag avholdes det parlamentsvalg i Serbia, to år før tiden. Utskrivingen av nyvalg har ett hovedmål: å konsolidere makten til Serbias nye sterke mann, visestatsminister Aleksandar Vucic. Han ønsker å overta som statsminister og kvitte seg med sin alliansepartner, sittende statsminister Ivica Dacic fra SPS («det serbiske sosialistpartiet»).

Vucic? parti SNS («det serbiske framskrittspartiet») har over 40 prosent oppslutning på meningsmålingene, og ønsker å styre med rent flertall dersom de får nok stemmer. Alternativet er å danne regjering med flere mindre og langt svakere koalisjonspartnere enn det Dacic har vært. Serbia får dermed etter all sannsynlighet den mest handlekraftige regjeringen siden Milosevic? fall. Spørsmålet er om landet samtidig er i ferd med å miste flerpartidemokratiet.

FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK

Vucic var fram til 2008 en ledende figur i det beryktede radikale partiet (SRS) som ledes av krigsforbrytertiltalte Vojislav Seselj. I 2008 brøt han og Serbias nåværende president Tomislav Nikolic med Seselj og dannet det populistiske partiet SNS. De satte EU-integrasjon og kamp mot korrupsjon som sin hovedprioritet. Dette bidro til at Nikolic vant presidentvalget og SNS parlamentsvalget i 2012.

DS («det demokratiske partiet») som hadde dominert alle regjeringer siden 2000, tapte både presidentembetet og regjeringsmakten. Milosevic? arvtaker Ivica Dacic og hans SPS gjorde også et bra valg og fikk en jokerrolle i dannelse av ny regjering.

Med to nasjonalt-patriotiske orienterte partier ved makten var det mange som etter valget i 2012 var usikker på hvor veien ville bære videre for Serbia. Ville de vende Serbia tilbake til fortiden?

Så langt har ikke dette skjedd. Vucic og Dacic har lyktes med å føre en pragmatisk normaliseringsprosess i forholdet til Kosovo gjennom EU-ledede forhandlinger. Dette har igjen åpnet for at Serbia fikk kandidatstatus og åpnet medlemskapsforhandlinger med EU i januar. Selv om EU-tilnærmingen har vært gradvis over mange år, er dette utvilsomt det største steget i prosessen så langt. Vucic har også satt i gang en stor - og populær - kampanje mot korrupsjonen som florerte under foregående regjeringer.

Samtidig har den økende maktkonsentrasjonen hos Vucic - som i dag har kontroll over alle Serbias sikkerhetsorganer og tillegg utøver stor innflytelse over mediene - også vekket skepsis. Han har blitt anklaget for å bruke antikorrupsjonskampanjen som et våpen for å fjerne politiske motstandere. Valgkampen har også vært preget av svertekampanjer i media mot SNS? motstandere, ikke minst mot sittende statsminister Ivica Dacic, der han knyttes til kriminelle nettverk.

Vucic har også blitt hjulpet av den interne kollapsen hos sin tradisjonelt argeste konkurrent, DS. Siden tapet av makten i 2012 har partiet vært preget av stor intern strid, noe som har svekket partiet kraftig. Tidligere president og partileder Boris Tadic har forlatt DS og dannet et nytt parti. Reell opposisjon har dermed mer eller mindre forsvunnet i Serbia og de andre partiene knives nå om å danne allianse med Vucic. Dette har skapt noen merkelige allianser på tvers av gamle ideologiske skillelinjer mellom nasjonalister og vestorienterte liberalere.

For velgerne betyr dette at de har få reelle valgmuligheter. Aldri har det vært vanskeligere å skille mellom hva de ulike partiene står for politisk og ideologisk, og aldri har det hersket større konsensus i serbisk politikk, selv i det tradisjonelt betente spørsmålet om Kosovo. Med unntak av noen marginale høyrepartier hersker en overveldende konsensus om støtte til EU-medlemskap. I praksis vil dette trolig bety en lav valgoppslutning ved dette valget.

Spørsmålet før valget dermed er ikke hvem som vinner, men hva Vucic vil gjøre med makten. Hvor vil han ta Serbia videre? Er han Serbias reddende supermann, eller er han Serbias Putin?

Vucic blir av mange sett på som ultimate pragmatikeren som har gått fra ultranasjonalisme til å bli en EU-vennlig leder. Samtidig flørter SNS også med mer tradisjonelle nasjonalistisk-patriotiske ideer og opprettholder sterke bånd til Russland. Den serbiske regjeringens taushet når det gjelder den pågående krisen i Ukraina viser også klart at de er splittet i sin lojalitet til Moskva og EU. Gitt egen erfaring med Kosovo burde i prinsippet Serbia vært Ukrainias sterkeste støttespiller i kampen for å hindre separatisme på Krim. Som EU-kandidat er Serbia også forventet i å økende grad tilpasse sin utenrikspolitikk til EUs. Men lojaliteten til Russland og avhengigheten av deres støtte i forbindelse med Kosovo, gjør det hele svært delikat.

Vucic vil trolig fortsette EU-integrasjonen og søke å få fart på en økonomi som sliter i dyp motgang. Han inviterer arabiske investorer og har store ideer, men har samtidig ikke gjennomført den dypere omstruktureringen og reformene som er nødvendig. Serbia har fortsatt en stor og ineffektiv offentlig sektor, hundrevis av offentlige foretak besatt av partipamper og deres støttespillere.

Å rydde opp i dette vil bety at mange mennesker mister jobbene sine og at politikere mister privilegier. Dette vil kreve stor politisk styrke - noe Vucic vil ha etter valget. Men om han virkelig ønsker å gjennomføre dype reformer er høyst usikkert. Det er tross alt også mange i hans eget parti som nyter godt av dagens system.

Som før vil det være EU som må være den viktigste vaktbikkja. EU må påse at kjerneprinsipper i et demokrati, slik som ytrings- og pressefrihet, uavhengige domstoler og transparens i offentlig sektor, ikke ofres på handlekraftens alter. Går det bra kan Serbia bli en viktig bidragsyter til å revitalisere det europeiske prosjektet. Lyktes det ikke, vil EU få nok et skakkjørt problemland på sin sørøstlige flanke.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook