Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Serbisk mesterskap

«Kafkask» har lenge vært et begrep. Hadde det ikke vært for at jeg finner begrepet tåpelig, ville jeg ha påstått at «Blamsk» burde være det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Om det går an å si det på den måten. Serbiske Aleksandar Tismas romaner fører leseren inn i labyrintiske skrekkabinetter. Nå foreligger «Blams bok» på norsk.

«Snart merket jeg at det mellom - på den ene side - livets realiteter, som skulle ha vært mitt råmateriale, og - på den andre side - den gnistrende og bitende smidigheten som jeg ønsket skulle besjele alt jeg skrev, eksisterte en kløft, som det kostet meg stadig større anstrengelser å overvinne. Kanskje var det først da at jeg oppdaget tyngden, uvirksomheten, og verdens ugjennomsiktighet; egenskaper som øyeblikkelig festner seg til skrivingen, dersom man ikke finner en måte å unnslippe dem på.»

Letthet

Sitatet er hentet fra den italienske forfatteren Italo Calvinos amerikanske forelesninger om litteratur, nærmere bestemt det foredraget han viet motsetningene mellom letthet og tyngde, og hvor han sluttet seg til argumentene for lettheten. Uten å ta mål av meg til å påvise noen direkte sammenheng mellom Calvino og Aleksandar Tisma, forekommer det meg at noen av Calvinos tanker om letthet anskueliggjør den litterære kraften i Tismas roman.

Umiddelbart kan det synes som om Tisma tyr til en nødvendig distanse for å fortelle denne beretningen. Han er sønn av en serbisk far og en mor som var ungarsk jøde, og det er ingen tvil om at beretningen om Blam griper ganske direkte inn i hans eget liv, men det er en forklaring som i så fall sier lite om boka.

Den distanserte, til dels omstendelige nøkternheten, og nettopp lettheten, i fortellingen om Blam står i en voldsom kontrast til de grusomhetene som beskrives. Slik tvinger teksten fram reaksjoner hos leseren, de reaksjonene Blam selv er ute av stand til å etablere. Og hvem er så Blam? Jo, gift med en kone som er ham notorisk utro (noe han stilltiende aksepterer), ansatt som levende skygge i et reisebyrå, sønn av jødisk familie som ble massakrert under okkupasjonen, selv overlevde han fordi han giftet seg med en kristen kvinne og lot seg døpe. Spesielle kjennetegn: En absolutt manglende evne til å forholde seg til tilværelsens realiteter, noe som kommer til syne i en stadig sterkere dødsdrift.

Suveren

Med Blam etableres det et merkelig slektskap med litterære figurer som den belgisk-franske forfatteren Henri Michaux' Plume og Italo Calvinos egen Palomar, et slektskap som gjør det mulig å ane andre dimensjoner hos Michaux' og Calvinos berømte skikkelser. Men med én vesentlig forskjell: storpolitikken og historiens grusomheter er langt mer direkte og umiddelbart nærværende i Tismas roman. «Blams bok» handler om etnisk rensing og krigens forbrytelser i den serbiske byen Novi Sad under annen verdenskrig.

Blams avstandstaken fra jødedommen reddet livet hans, samtidig som den frarøvet ham hans identitet. På sett og vis eksisterer han ikke, han glir gjennom tilværelsen uten å ta virkelig del i den, verken på det private planet eller det store, et land i krig, et folk som igjen forfølges. Blam er ute av stand til å føle det som tross alt må kunne kalles alminnelige, menneskelige følelser: begjær, sjalusi, hevntørst, sorg, ønske om rettferdighet, han er ganske enkelt en overlever uten reelle menneskelige kvalifikasjoner, mens det ene regimet avløser det andre.

Det som kunne ha vært et paradoks, er det nettopp ikke, noe Calvino-sitatet så overbevisende demonstrerer. Det er kunsten som evner å få oss til å føle vår egen tilkortkommenhet overfor menneskelig lidelse. Desto sterkere virkning får det udramatiske toneleiet. Tisma er en suveren forfatter. Man risikerer å bli utvidet som menneske av å lese ham.