Serbisk poesi med blodsmak

«Bergkransen» heter det serbiske nasjonalepos, skrevet av Petar Petrovic Njegos og utgitt i 1847. Njegos var på samme tid både fyrste som hersket over Montenegro, ortodoks biskop og en ytterst begavet dikter. Eposet regnes som et artistisk mesterverk, men er også en glorifisering av folkemord og etnisk rensing som knapt har sitt sidestykke i verdenslitteraturen.

Temaet i «Bergkransen» er fyrsten og biskopen Danilos massakre av muslimske montenegrinere rundt år 1700, kjent som «Utryddelsen av tyrkerne». Disse «tyrkerne» var egentlig slavere som konverterte til islam under osmanenes styre på Balkan.

I dikterverket omtales de muslimske «tyrkerne» som «djevler», «djevelens stamme», «avskyelig søppel» og «motbydelige degenererte». En gruppe kristne montenegrinske høvdinger i Cetinje-dalen bestemmer seg for å rense området sitt for muslimer - på selveste julekvelden.

Fikk valget

«De som spotter Guds navn

vil vi døpe med vann eller blod»

Slik uttrykker Njegos seg og gjør det dermed klart at muslimene fikk valget mellom å konvertere til kristendommen eller å dø. De fleste valgte det siste.

Njegos skriver:

«Nedslaktningen varte en dag og en natt:

Crmnica-elva var fylt med tyrkere»

Og videre:

«Det fins i vårt område intet spor

etter tyrkisk nærvær,

bortsett fra hodeløse kropper eller ruiner. »

Fyrsten og biskopen Danilo som hersker over Montenegro, kan ikke styre sin begeistring når han hører om massakren:

«For en glede, mine falker,

for en glede, heroisk frihet!

Denne morgenen har dere på en vidunderlig måte

stått opp fra gravene til våre forfedre.»

Drepte sultanen

Navnet som bortsett fra Gud omtales flest ganger i «Bergkransen», er Milos Obilic, serberen mange mener drepte den tyrkiske sultanen Murad under slaget ved Kosovo-sletta i 1389. Det er dette slaget som har skapt grobunnen for serbisk tro, myter og hat mot muslimer.

Serbernes hærfører, fyrst Lasar, døde i slaget på Kosovo-sletta, og i seinere dikt fortelles det at fyrsten av Gud fikk valget mellom et jordisk og et himmelsk kongerike. Han valgte det siste. Pakten mellom fyrst Lasar og Gud er blitt sammenliknet med pakten Gud gjorde med jødene. Lasar en en slags Abraham. Kosovo er blitt stående som et slags serbisk Jerusalem. «Det himmelske Serbia» er blitt et begrep.

Ved «oppstandelsen» skulle det serbiske riket som forsvant etter slaget ved Kosovo-sletta, gjenopprettes.

«Bergkransen har fungert som både Bibelen og Koranen, men med litt annerledes budskap,» skriver forfatteren Branimir Anzulovic i den nyutkomne boka «Heavenly Serbia». Han forklarer også volden på Balkan med områdets høylandskultur, der kampen for å overleve ofte har vært hard. Vold blir tatt for gitt uten noen som helst skyldfølelse eller medlidenhet overfor ofrene. Heller er det slik at motstanderne skal framstilles som dyr, slik at de ikke har noen personlighet overhodet.

Satte fyr på kona

Den serbiske folkesangen «Forræderiet til Grujos kone» handler om den vakre Maximia som forrådte sin mann, en serbisk høvding, overfor tyrkerne. Grujo klarte å flykte, og tok i den populære folkesangen en fryktelig hevn:

«Han smurte tjære og voks over sin kone,

og svovel og krutt,

pakket henne inn i bløt bomull,

helte sterk brandy over henne,

begravde henne til midjen,

tente på håret på hodet hennes,

og satte seg ned for å drikke avkjølt vin,

mens hun tok fyr som et lysende stearinlys.»

Den serbiske oppstanden mot osmanene i 1804 ga en ny grobunn til tyrkerhat. Dikteren Filip Visnjic skildrer serbernes kamp slik:

«Midt på slagmarken trakk Georg sitt sverd

og kuttet hodene av sine undertrykkere.»

Tyrkerne ble kuttet i biter, forteller Visnjic.

En evig kamp

For en moderne nordboer virker all denne forherligelsen av vold skremmende. Men ikke for mange serbere. Dette er snarere uttrykk for den evige kampen mellom det gode og det onde.

Kanskje var det derfor den jugoslaviske forfatteren og dissidenten Milovan Djilas forsvarte Njegos og hans forhold til volden. Djilas, som ble støtt ut i mørket av Jugoslavias hersker Josip Broz Tito, erkjente at vold i seg selv var et onde, men fant det tillatt i kampen for Serbias nasjonale mål. Djilas kunne «Bergkransen», som er pensum i serbiske skoler, utenat.

Gavrilo Princip, mannen som utløste første verdenskrig, skal også ha kunnet «Bergkransen» på rams. Han myrdet den tysk-østerrikske tronarvingen Franz Ferdinand i Sarajevo den 28. juni 1914, på selveste årsdagen for slaget ved Kosovo-sletta.

Opposisjonell

Blant «Bergkransen»s varme beundrere er også Vuk Drascovic, den skjeggete forfatteren og opposisjonelle som ble verdenkjent på midten av 90-tallet da han ledet demonstrasjonene mot Slobodan Milosevic i Beograd. Etter å ha blitt banket opp av det hemmelige politiet, ble Drascovic i Vesten oppfattet som en slags serbisk Vaclav Havel. Men egentlig er han mer nasjonalistisk enn Milosevic sjøl. I romanen «Kniven» fra 1982 framstiller han Bosnias muslimer som forræderske serbere, hvis forfedre konverterte til islam.

Fortida spilte en vesentlig rolle under Bosnia-krigen fra 1992 til 1995.

Den britiske forfatteren Tim Judah, som har skrevet boka «The Serbs, History, Myth & the Destruction of Yugoslavia», tar for seg massakren mot de bosniske muslimene i byen Srebrenica sommeren 1995. Serberen Drazen Erdemovic ønsket å redde en av muslimene, men en serbisk soldat hadde snakket med Sjefen. Han ønsket ikke ett eneste levende vitne til massakren.

Judah minner oss om noen av verselinjene om en annen massakre, den som omtales i «Bergkransen»:

«Ikke et eneste seende øye, ikke en tyrkisk tunge,

unnslapp for i framtida å kunne fortelle sin historie!

Vi hogde dem alle ned med sverdet.»

«Kosovo-jenta»: Den serbiske jenta gir vann til prins Lasars døende fanebærer. ikke uten symbolsk betydning ligger fanebæreren oppå en død tyrkisk soldat.