TV-anmeldelse: «The Crown» sesong 4

Seriehøsten er reddet!

I fjerde sesong når «The Crown» sitt foreløpige toppunkt.

THATCHER: Fjerde sesong av serien om dronning Elizabeths regjeringstid har omsider kommet fram til åttitallet og både Margaret Thatchers regjeringstid og forholdet mellom prins Charles og lady Diana. Video: Netflix Vis mer
Publisert

«The Crown» sesong 4

Historisk dramaserie

Tidspunkt: Alle episodene slippes 15. november
Beskrivelse: Fjerde sesong av serien om det britiske kongehus har omsider kommet til den rojale hovedretten. Med: Olivia Colman, Helena Bonham Carter, Gillian Anderson, m.fl.
Kanal: Netflix

«Denne serien klarer å bygge nervepirrende spenning av et sprangridningsstevne, for svingende!»
Se alle anmeldelser

I likhet med kongehus er tv-serier avhengige av å fornye seg for å rettferdiggjøre sin eksistens.

På sitt verste tviholder de på utdaterte former og sannheter og gjør mer vondt enn skade. Da råtner de på rot.

På sitt beste drar de veksler på lange tradisjoner og tilfører samtidig nok friske tanker og elementer til at de fremdeles klarer å inspirere, begeistre og gi mening utover seg selv. Da kan de strengt tatt fortsette langt inn i himmelen.

Fjerde sesong av Netflix’ «The Crown» tilhører så desidert sistnevnte kategori, og sammen med «The Queen’s Gambit» og «The Mandalorian» gjør den sitt for å redde seriehøsten. Etter tre allerede fabelaktige sesonger om dronning Elizabeths (Olivia Colman) regjeringstid og resten av Windsor-familiens såpeopera-fra-virkeligheten-aktige eskapader (som har tatt oss fra førtitallet til midten av syttitallet), når den et foreløpig toppunkt i årets etterlengtede utgave.

Det er kanskje ikke så rart. Denne sesongen, som tar for seg virkelige hendelser fra 1979 og utover på åttitallet, får tross alt lov til å servere oss selve hovedretten av rojale intriger.

De viktigste tilskuddene er to nye kvinner i Elizabeths liv, som utfordrer hennes verdenssyn og -orden på forskjellige vis.

Hauken og spurven

Den ene er en kjøpmannsdatter, kjemiker og jurist ved navn Margaret Thatcher, nå påtroppende statsminister i Storbritannia, og første kvinnelige sådan. Jernkvinnen beryktet for å knuse både fagforeninger og velferdsstaten spilles av Gillian Anderson (mest kjent som agent Scully fra «X-files») og jeg har en liten mistanke om at amerikanerens tolkning vil være splittende hos folkeopinionen. For Anderson spiller stort, iblant sjablongaktig og karikert.

Men så var Maggie på mange måter en karikatur av seg selv også, og etter at den umiddelbare dissonansen har lagt seg, kommer skuespillerens nyanser bak det gigantiske håret og hangen til å snakke i slørete kadenser på hese utpust, mer til syne.

At hun får mange av sesongens saftigste replikker og scener hjelper, og serien er ofte på sitt aller beste når hennes og dronningens motstridende livsanskuelser møtes i verbal fektekamp. Andersons Thatcher er full av motsetninger, fysisk manifestert i den permanent anspente, fugleaktige framtoningen. Hun er både en hauk og en spurv, sterk og skjør, stolt og klønete, hjerteløs og slagferdig – en beinhard og ambisiøs kvinne som samtidig mener at kvinner ikke høver seg i høye stillinger og at de svake får klare seg selv.

Som alltid er serieskaper Peter Morgan fenomenal til å skape en forståelse – om ikke sympati – for mennesker det er lett å gjøre til rene skurker. Si hva du vil om politikken hennes og ringvirkningene de fikk, men det er vanskelig ikke å la seg fascinere av Thatcher. I hvert fall «The Crowns« fiksjonsversjon.

Skognymfe

Den andre kvinnen er jarlen av Spencers yngste datter, Diana. Etter familiens iherdige forsøk på å få tronarvingen Charles til å glemme sin umulige og upassende sjelevenn, Camilla Parker-Bowles, virker stjernene endelig å være i posisjon da den bedårende attenåringen ramler inn på feriestedet deres i Skottland og i hjertene til det britiske folk.

Den relativt ubeskrevne Emma Corrin, en scenetyv av rang, fanger den flyktige, magnetisk blyge karismaen til Lady Di så godt at det nesten er skremmende. Helt fra sin første scene, der hun forkledd som en skognymfe fra «En midtsommernatts drøm», gjemmer seg bak en statue samtidig som hun påkaller seg prinsens oppmerksomhet, framstilles hun som noe utenomjordisk og eterisk, på samme tid blåøyd og kalkulert, og alltid med både troskyldighet og tragedie i blikket.

Serien er heldigvis smartere enn å redusere henne til en kryptisk tredjeperson av «kvinnelig uutgrunnelig mystikk» som bare eksisterer i blikket hun får fra andre, som så ofte skjer når mannlige kunstnere skal driste seg ut i dette farvannet. Corrins Diana er kanskje ven som en blomst og sky som en hind, en jentunge kledd opp i voksenklær, men hun er også et helt, handlende menneske med egen agenda – viljesterk, ærgjerrig og komplisert.

Duran Duran

Fra forrige sesong har seriens emosjonelle sentrum vært den ulykksalige Charles (Josh O’Connor), hvis kjærlighetsliv absolutt alt og alle skal ha en mening om. Om du trodde ekteskaps- og forplantningspress var tøft for deg, prøv å gå en dag i den britiske tronarvingens lakksko. Charles tar med seg sitt forpinte valpeblikk og sørgmodig hengende ører inn i denne sesongen, men sympatibalansen kompliseres av måten han forholder (eller ikke klarer å forholde) seg til sin forlovede. Det er ekstremt nennsomt gjort, og kilde til rikt og medrivende drama.

Som i all fiksjon basert på virkelige hendelser og mennesker skal man være forsiktig med å ta det som fakta, i hvert fall de scenene som foregår bak lukkede dører, spekulerer i motivasjoner, eller har minst to mulige versjoner av sannheten ved seg. Men når Lady Di, isolert og fremmedgjort i sitt ensomme palass, tar på seg rulleskøytene, starter walkman-en og skøyter seg gjennom hallene på Buckingham mens hun hører på Duran Duran, oppleves det i det minste som emosjonelt sant.

Avmakt i systemet

Samtidig går den storpolitiske hverdagen sin gang. Imperiet ligger på dødsleiet. IRA lusker i kulissene. Gamle spøkelser skjuler seg i skapet. Arbeidsledigheten øker og økonomisk krisetid er et faktum.

Og ikke minst utarter en liten situasjon seg på en øygruppe utenfor Argentina.

«The Crowns» suksessformel har alltid vært å hekte et relasjonelt drama med relaterbare konflikter av sjalusi, identitet, familiær maktkamp, plikt versus egne behov og foreldre versus barn, opp mot de absurde og arkaiske tradisjonene og strukturene kongefamilien er fanget i, og så la dem både farges av og farge den moderne verdenshistoriens ubønnhørlige tannhjul.

Oppskriften har ikke endret seg, men tre vellykkede sesonger og et bedre historietilfang enn noensinne har både finslipt håndverket, gitt enda større selvtillit og utvidet repertoaret. En hel episode vies for eksempel til den tredve år gamle mannen som i 1982 klatret over muren til Buckingham Palace midt på natten og konverserte med dronningen i ti minutter før han ble ført vekk. Episoden fortelles fra hans synsvinkel og gjør det smertelig klart at å være fanget i strukturer utenfor ens egen kontroll og å føle avmakt for systemet man er født inn i og ikke kan unnslippe, ikke er forbeholdt kongelige.

Great sport

Fortellerteknisk og filmatisk går serien fremdeles utenpå det aller meste som lages om dagen. Spillet er naturligvis gjennomgående fantastisk (selv om Tobias Menzies prins Phillip fortsatt bare er en krass grinebiter i kontrast til Matt Smiths mangefasetterte, arrogante guttemann fra sesong 1 og 2), scenografien og kostymene er som vanlig en fryd (det skulle bare mangle nå som de har hele garderoben til Diana å boltre seg i også).

Klippen er så stram og musikalsk at den blir unntaket som bekrefter regelen om at alle serier på Netflix hadde vært bedre om de var tredve prosent kortere. Denne serien klarer å bygge nervepirrende spenning av et sprangridningsstevne, for svingende!

Det klokkeklare manuset klarer dessuten alltid å finne nye måter å sette konfliktlinjene og tematikken opp mot hverandre på. Dessuten er det sabla morsomt (ikke minst i hjemmescenene hos familien Thatcher), gjerne i samme øyeblikk som det er tragisk og smertefullt. Som når prins Charles etter nok et stevnemøte ikke får seg til å kysse Diana, men heller tar hånden hennes og sier «You’ve been a great sport».

Mest av alt minner «The Crown» om seriene fra fjernsynets nå svunne gullalder, og viser at det fortsatt går an.

Måtte dens regjeringstid bli lang.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer