Seriekritikkens formål

TEGNESERIER: Mindre enn et halvt år etter forrige ordskifte blusser tegneseriedebatten så smått opp igjen. Den gang startet Morten Harper kontroversene, idet han mente at Pondus\' (og til dels Nemis) gedigne popularitet forledet publikum til å tro at tegneserier kun er underholdning, og tvang serieskapere til å låse seg til stripeformatet. Dermed ble angivelig utviklingen av andre, mer verdifulle tegneserier i Norge hemmet. Harpers argumentasjon ble sterkt imøtegått av Pondus-tilhengere såvel som serieskapere.I kjølvannet av Jon Sveinbjørn Jonssons Rocky-anmeldelse dreier ikke debatten seg om en serie, men om Schibstedforlagenes markedsføring av Rocky og Pondus-boka Flat firer. Debattene har likevel likhetstrekk. I bunn for både Harpers og Jonssons kritikk ligger en elitistisk og anti-kommersialistisk ideologi som assosierer salgstall og reklamering med falskhet og forflatning. Det er ikke seriene i seg selv, men kapitalismen representert ved Schibstedforlagene som kritiseres.Hilde Østbye har et poeng når hun kritiserer tegneseriekritikermiljøet i dagspressen for å være for snevert, men seriekritikk er nå engang en snever virksomhet. Jeg er ikke like overbevist som henne om at bredere dekning av de «blomstrende» tegneseriemiljøene bør være hovedmålet. Det som trengs er en mer kritisk dekning, der kommersielle serier, «seriøse» serier og undergrunnsserier bedømmes etter samme kriterier.

HOVEDPROBLEMET med norske tegneserier er etter mitt syn at de er for dårlige, innen alle de tre segmentene. Og hovedproblemet med tegneseriekritikken er at den er for tam og snillistisk. Jeg etterlyser en skarpere og djervere kritikk rettet mot seriene, og ikke markedskreftene rundt. Jeg vil ha en analyse ikke bare av genretilhørighet og virkemidler (Harpers spesialiteter), men i langt sterkere grad av serienes ideologi. Jeg vil ha anmeldelser som konsekvent vurderer serienes kunstneriske verdi og serieskapernes kunstneriske potensiale. Altfor mye av norske seriekritikk er dessuten fanget i en seriesamler-diskurs, der det viktigste er å propagere for serier som uttrykksform og terpe på at det ikke er barnslig å lese serier. I stedet for dette trengs en reell kritikk som stiller kvalitetskrav til seriene og serieskaperne, både til de kjente seriene, og til de mindre kjente som har noe å fare med kunstnerisk sett. Bare slik kan tegneseriekritikken bidra til utviklingen av norske tegneserier.