Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Seriekunstens løse kanoner

Nytt storverk av Lars Fiske og Steffen Kverneland, som denne gang går til kildene for å fortelle historien om Munch og Strindberg i Berlin.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

TEGNESERIE: Lars Fiske og Steffen Kverneland utga i 2004 et voldsomt bokprosjekt om Olaf Gulbrandsen. Det har tydeligvis innledet et samarbeid om de store kanoner i kulturlivet, for nå er «Kanon» kommet. Et streit skråblikk på Munch og Schwitters. Albumet er på 72 sider, kresent tegnet og vakkert fargelagt.

Det er Fiske som fører streken i starten av boka. To herrer møtes på Tøyenbadet og baler seg gjennom noen lengder i bassenget før de i en fantastisk helside møtes i badstua for så å dra til Munch-museet.

Settingen er klar: Første oppslagsside er tittelsiden hvor det står «KANON». Hvorvidt det er Munchs kanon vi skal oppleve, eller herrenes kanone møte med maleren, er nærmest selvsagt tvetydig.

Munch rett i flettå

Passe påseilt møter de vår Edvard med August Strindberg som cicerone i museets saler. Fiske/Kverneland bestemmer seg etter en opphisset debatt om malerens verk for å gå rett på sak. De vil betrakte Munch med egne penner og hans og samtidas skriverier, og ikke gå «omvei om presens». Dette er rammefortellingen. Det de overbevisende gjør er å gå til kildene for å fortelle historien om Munch og Strindberg i Berlin.

Dermed blir det et album som går «rett i flettå», som Kvernelands figur sier over en konjakk. Hovedfortellingen kretser rundt Munchs skandaløse utstilling i Berlin i 1892. Utstillingen blir demontert umiddelbart etter åpningen, men settes opp igjen med stor suksess etter en turné i provinsen.

Her kommer så det svenske geniet August Strindberg inn i fortellingen. De to kumpanene innleder et komplisert forhold som førte til de skarpe portrettene maleren gjorde av forfatteren. Den første halvparten om Munchs utvikling avsluttes med malerens credo: «Jeg maler ikke det jeg ser, men det jeg så». Dette knyttes på subtilt vis opp mot neste maler fra Fiske/Kvernelands turné i det tyske.

De to serieskaperne gjør tilsynelatende et kvantesprang når de hopper fra Munch i Tyskland til den yngre Kurt Scwitters.

- En kunstner spytter ut
Schwitters\' credo var «diktets grunnbestanddeler er ikke ordet, men bokstaven». Hvorpå han utførte typografisk kunst, collager av det man finner på gata og fonetiske dikt. Det var

slik uttrykket «merz» ble til, han fant en slipp på gata hvor brokken «merz» - av «commerz» - trådte fram. Som Fiske gjendikter ham: «Alt en kunstner spytter ut er kunst».

Deretter skapte Schwitters sitt Merzbau, et nærmest umulig lite hus, som bl.a. ble satt opp i Norge, og selvsagt ødelagt her. Schwitters gikk så opp i sitt prosjekt at han kalte seg

merz etter hvert.

Det interessante i både Kvernelands og Fiskes gjennomganger av disse to kunstnernes tyske ståsteder er at begge to ikke var slik borgerskapet ville at kunstnere skulle være. De to malerne visste at de hadde rett i sine uttrykksformer. Samtida ville ikke ha dem, ettertida har gitt dem rett. Dette blikket på de «entartete» kunstnerne viser at Fiske og Kvernelands ihuga prosjekt fungerer både som velfunderte dokumenter over to store kunstneres liv, og som hylende morsomme seriesider.

De klarer å plassere Edvard Munch i Kurt Schwitters merzbau. De tar utgangspunkt i to kunstnere som etter hvert faktisk ble entartete i sin samtid, som ble dømt som det i ettertid på grunn av Hitler, men som nå lyser store i historiens skinn.

«Kanon», enten man mener verk eller drita, er et lysende album av to modige serieskapere. Fortsettelse følger?

Hele Norges coronakart