Seriemord for lorden

Sjokkerende for faste lesere.

BOK: At en amerikansk forfatter skriver krim fra England, er egentlig en absurd tanke. At hun i tillegg bruker en engelsk lord som helt, er fullstendig latterlig. Men det er hva Elizabeth George har holdt på med i over ti år, og serien om Thomas Lynley er blitt en megasuksess - bøkene hennes er å finne på alle flyplasser. Den tidligere engelsklæreren har til og med skrevet ei bok, «Write Away», om hvordan man går fram for å bli suksessforfatter.

600 sider

«Ingen var vitne» er Elizabeth Georges trettende roman om lord Lynley og hans medhjelper Barbara Havers, og det sier noe om hennes status her i landet at Tiden gir den ut på norsk samtidig som den kommer ut i USA.

For dette er velskrevet underholdningskrim, om enn i drøyeste laget. 600 sider er minst 200 sider for mye i de fleste kriminalromaner, og Elizabeth George er ikke noe unntak.

«Ingen var vitne» er for øvrig første roman hvor Lynley og Havers kommer ut for en seriemorder, dette erkeamerikanske kreaturet som har ødelagt så mang en krim. For det første er seriemordere så godt som ikke-eksisterende, i hvert fall i den showbizformen de opptrer litterært, for det andre er det uhyre vanskelig å skape en seriemorder som er troverdig. Det gjelder ikke minst personens bakgrunn og motiv for å begå de handlingene han eller hun begår.

Dreper gutter

Selvsagt er seriemorderen en enkel og grei mulighet for en krimforfatter til å lage en spennende type, men det er ikke alltid like vellykket. For Elizabeth George har det ikke gått så verst, hun har valgt en som skjuler seg bak navnet Fu og strever med en vanskelig oppvekst. Fu dreper unge gutter, de mishandlede ofrene blir lagt pent til rette på nøye utvalgte steder omkring i London. Lynley og Havers står uten spor i saken, men sånn er det jo alltid, og Lynley har dessuten sitt å stri med siden fru Helen er gravid i fjerde måned.

«Ingen var vitne» er langt fra Elizabeth Georges beste roman, den rangen går til for eksempel den langt mer presise og spennende «Sannheten om Sonia».

Men - uten at jeg skal gå inn på det her - så vil nok «Ingen var vitne» bli stående som hennes mest sjokkerende, i hvert fall for faste Elizabeth George-lesere.