Seriemorder i våre hjerter

Anthony Hopkins og «Hannibal» har fortsatt stor kinoapetitt. Se klipp fra filmen.

Storfilmen med den kjøttspisende Hannibal tar også denne helgen et stort jafs av kaka av innspilte dollar i USA. «Hannibal» har til nå spilt inn over 100 millioner dollar og ligger på første plass andre helgen på rad. Fredag kommer morderen til Norge - med 18 års aldersgrense.

Den grusomme thrilleren tar for seg Hannibal, som når han ikke dreper og spiser sine ofre til middag, også må forøke å holde seg unna en hevnfull mangemillionær (Gary Oldman), en korrupt politimann (Giancarlo Giannini) og sin gamle nemesis fra FBI, Clarice Starling (Julianne Moore).

«Hannibal» er som kjent oppfølgeren til den kritikerroste thrilleren «Nattsvermeren». Originalen rensket Oscar-bordet for statuetter, og gjorde dermed skrekkfilm-sjangeren stueren.

I «Nattesvermeren» var Hannibal, smart, morsom og på heltinnens parti og hjalp henne med å oppklare saken. Dermed ble seriemorderen, det ultimate postmoderne marerittet, gjort til en slags bisarr antihelt.

Gåten Jack The Ripper

Seriemorderen har gått fra å være den ulitmate skrekk til å mer og mer bli et objekt vi fascineres av i nyhetsbildet, på nettet, i litteraturen og ikke minst på film. Film er fantasiens, drømmens og marerittets verden. På film kan de bli virkelige for en kort stund, innenfor trygge grenser. Når lysene i kinosalen tennes er det over. Den dag i dag går det kaldt ned over ryggen til de fleste når man nevner London, tåke og Jack the Ripper.

En av de første kjente seriemorderne som har satt sitt spor i vår psyke og som aldri slutter å fascinere er selvsagt Jack the Ripper. Den ukjente morderen drepte sine 7 prostituerte ofre i Whitechapel-området i London i 1888 ved å kutte dem over strupen. Alt tydet på at morderen hadde god kjennskap til anatomi. Hans identitet ble aldri avslørt, og det er kanskje derfor historien om hans mord og identitet virker fengslende på oss den dag i dag.

Jack the Rippers grusomme handlinger er blitt filmet mer enn én gang. Blant de mest anerkjente Ripper-filmen «A Study in Terror» (1965) og «Murder by Decree» (1979), som begge plasserer fiksjonkarakteren Sherlock Holmes sammen med den faktiske Jack the Ripper.

Monster med et menneskelig ansikt

Den tidligere skrekkfilmen var opptatt av unaturlige monstre som vampyren, Frankenstein og levende mumier. Skrekkfilmens klassiske monstre er stygge, fæle, skremmende og lett å kjenne igjen. Ikke så med seriemorderen - for han ser ut som meg og deg.

I 1960 ser ansiktet til en morder ut som svigermors drøm og heter Norman Bates. Han har en sykelig morsbinding, og dreper unge kvinner. Filmen vi snakker om er selvsagt Hitchcocks klassiske «Psycho» (1960), og er blant filmens første postmoderne mareritt.

Siden den gangen har filmer om seriemordere utviklet seg i flere retninger, fra gale mordere i de verste splatterfilmene som «Motorsagmassakren» (1974) til de elegante, lumske og superintelligende morderne i «Copycat» (1995), «Seven» (1995) og «Nattsvermeren».

Hvit mann, 25-35 år, asosiale tendenser

Etter å ha sett alle disse filmene har vi i alle fall populær versjonen av hva som kjennetegner en seriemorder. I følge FBI er en seriemorder en hvit mann, (ja, det er nesten utelukkende menn) mellom 25 - 35 år, asosiale tendenser og bosatt i Amerika. En seriemorder har et sterkt behov for å drepe like mye som du og jeg trenger vann.

Men en hver skurk har også sin nemesis og tradisjonelt i film er helten FBI.

Vår moderne detektiv

En hver skurk har sitt motstykke på den andre siden av loven. I fiksjonen er helten personen som lager gjeningsmannsprofilene. Han/hun er vår moderne versjon av Sherlock Holmes. Men i stedet for å lete etter fysiske spor, bruker kriminologen helt andre metoder. Dermed er den tradisjonelle detektiven blitt erstattet med kriminologer og psykologer som har den unike evnen at de kan gå inn i de mørkeste sidene i menneskesinnet. Dermed kan de finner ut hvordan drapsmannen tenker og fungerer for så å assistere politiet i jakten på morderen.

En av de første kriminologene som ble tv-helt var den britiske psykologen «Cracker», som ble kalt inn når politiet sto fast i en sak. Både Frank Black i «Millennium», Fox Mulder i «X-Files» og Sam Waters spilt av Ally Walker i «The Profiler» jobber mer å profilere drapsmenn. De er de gode kreftene som bekjemper ondskapen i verden.

I fiksjonensverden danner det seg ofte et bånd mellom kriminologen og morderen. De står i opposisjon mot hverandre. Der hvor seriemorderen er ond, er kriminologen god. Ingen forstår et monster like godt som den personen som tilbringer all sin tid med å studere det. Den tanken har kanskje slått den godeste Hannibal i sitt forhold til FBI-agenten Clarice Starling.