Seriemorder som kopierer

Nå på 90-tallet bør det være en del av allmenndannelsen å kunne skjelne mellom massemordere og seriemordere.

Men for ordens skyld: Første kategori dreper en gros på impuls. Sistnevnte gruppe tilhører planleggerne som utvinner seksuell og/eller estetisk tilfredsstillelse. Grovt regnet.

Dessuten må en seriemorder av i dag være fullt innforlivet med databehandling, kunne surfe på internettet, osv. Seriemyrding er ingen disiplin for skoleskulkere, som filmen viser.

I «Copycat» bys vi dessuten på en variant: Seriemorderen som kopist, hvorav tittelen. Den svalt aristokratiske Sigourney Weaver er denne gang kriminologen Helen Hudson, som overfalles av et av sine studieobjekter og siden har holdt seg forskanset hjemme, nervevrak og alkoholisert som hun er.

Men Helens sakkunnskap kommer like fullt til anvendelse da politifullmektig M. J. Monahan, spilt av Holly Hunter, søker hennes hjelp. Sammen finner de at drapsmannen kopierer spektakulære amerikanske seriemordere som Boston-kveleren, Son of Sam, o. a.

Gammelt nytt

Filmen virker som den er designet som en eneste lang «kvinnelig» skrekkfantasi. Som sådan er den muligens effektiv lange strekninger av veien. Men slutten har vi sett før mange, mange ganger. Slik blir filmen selv en copycat.