Kommentar: TV-serier

Serien er død, lenge leve miniserien

De store seriene som «Game of Thrones» og «The Walking Dead» begynner å få belastningsskader.

Helvete på jord: Miniserien om Tsjernobyl-ulykken er både vanskelig å se på og å ta øynene fra, mener Dagbladets anmelder. Foto: HBO Vis mer

KOMMENTAR: Bare for å foregripe hissige tilbakemeldinger: denne litt spissede overskriften er ikke en objektiv påstand om at tv-serien er på vei mot populærkulturens skraphaug, men mer et personlig hjertesukk. Samme hvor mye man setter pris på den utømmelige strømmen av strømbare historier, er det ikke til å komme fra at både den kreative og kommersielle modellen som ligger bak de store seriemastodontene som «Game of Thrones», «The Walking Dead» og så videre, begynner å få belastningsskader av sin egen overvekt.

Årsakene til serienes livsstilssykdommer er mange, men dypest sett ligger til grunn det kapitalistiske premisset om at disse seriene skal fortsette å være pengemaskinger nærmest inn i evigheten, enten ved en ubrutt rekke av sesonger, eller ved hjelp av spinoff-serier («The Walking Dead», som fortsatt er i produksjon, har allerede fått sin «Fear The Walking Dead», mens minst én avlegger av «Game of Thrones» er under utvikling). Denne filosofien om ubegrenset vekst, som næres av vår tillærte, umettelige appetitt på tv-snakkiser, står direkte i strid med grunnleggende prinsipper om hva god, velfungerende historiefortelling er.

Frankenstein-serier

I sin enkleste form består historier av en begynnelse, en midtdel, og en slutt, som alle drar veksler på hverandre. Det sier seg selv at om du tar vekk siste ledd i denne treenigheten, er ikke historien din lenger levedyktig. For å kompensere hales midtdelen ut, nye rollefigurer og historielinjer skjøtes på, konflikter som burde vært forløst for lengst blir holdt kunstig i live, eller nye oppkonstrueres, og blir nødt til å trå vannet episode etter episode fordi de nektes å gå opp badestigen. Så serieskaperne hiver nye mysterier, karakterer og konflikter inn i ovnen for å holde fortellingen varm i øyeblikket, vikler seg inn i umulige knuter, uten å tenke på at det narrative regnskapets time en vakker dag er nødt til å komme i form av at disse historiene faktisk må forløses også. Se også: «Westworld».

Til slutt sitter man igjen med et klumpete, klossete Frankenstein-monster av det som en gang var en vital skapning, der de ytre kjennetegnene kanskje minner om en fortelling, men på innsiden er det dødere enn Cerseis favorittlivvakt. De blir, for å si det med «Ringenes Herre», som smør smurt for tynt over for mye brød (en lærdom Peter Jackson selv glemte å ta til seg, da han presterte å vanne ut «Hobbiten» – en barnebok på 200 sider – til en filmtrilogi som greide kunststykket å være både overlesset og innholdsløs på samme tid).

En forutsetning for at en historie skal fungere er fremdrift – at det skjer noe nytt, og at rollefigurene utvikler seg. Men gjør man en for god jobb med det, steiler både publikum og produsentene. Sistnevnte vet at seerne vil ha noe som kjennes nytt ut, men samtidig er mer av det samme.

Dette er de paradoksale mekanismene som ligger til grunn for f.eks. den pågående konflikten bak «Big Little Lies», der en ny, særegen regissør ble hyret inn for å sette sitt preg på andresesongen, bare for å bli fratatt og få brutalt klippet om materialet sitt, da man kom frem til at det ikke lignet nok på første sesong (som for øvrig selv var en fabelaktig, enkeltstående sesong, uten behov for en oppfølger i det hele tatt).

Når enden er god...

Og når man omsider får lov å gi serien sitt unaturlige sluttpunkt, begynner helvetet virkelig. Etter åtte sesonger og en endeløs rekke av rollefigurer, konfliktlinjer og varslerede mysterier, måtte «Game of Thrones» nøste opp sine løse tråder. Og siden vi lever i pedanteriets tidsalder, blir serieskaperne D.B Weiss og David Benioff stilt til veggs med hvert eneste, lille narrative frø de har sådd, og så glemt å følge opp. Presset inn i et hjørne skapt av sin egen suksess, hadde de valget mellom å sakke ned sitt eget narrative moment i sistesesongen, og reintrodusere for lengst glemte intriger og hint bare for å parkere dem igjen, eller å ta fortellertekniske snarveier og ignorere sin egen tekst for å komme i mål. Resultatet ble mildt sagt antiklimaktisk, og fansen gikk full dracarys på sine gamle overherrer. Da en av populærkulturens viktigste promoteringsarenaer, San Diego Comic-Con, gikk av stabelen forrige uke, glimret Weiss og Benioff med sitt fravær på «Game of Thrones»-panelet.

Som serieskaper er man dømt til å tape, og som seer blir sjansen for nedtur mer overhengende jo lenger serien får vare, og jo mer man investerer i den.

Det er derfor fjernsynsmediets nygamle, gylne håp er så besnærende. Mens asken knapt var kjølnet over King’s Landing i vår, vokste nemlig miniserien «Chernobyl» seg stor nok til å bli årets foreløpige tv-snakkis, sin totale spilletid på 330 minutter til tross. Sannsynligheten for en ny sesong er vel ikke akkurat overhengende, heller. Sammen med Netflix-serien «When They See Us» representerer de en diametral motsetning til de ovennevnte serie-drogene. Henholdsvis fem og fire episoder med fokusert, frisk historiefortelling, gitt kreativ og kunstnerisk vitalitet nettopp i kraft av sin avgrensede lengde. Har du ikke ubegrenset tumleplass, kan du ikke gå den enkleste, bredeste veien for å fortelle historien din, og innovative løsninger må tas i bruk. Rollefigurer, konflikter og univers må presenteres med effektiv, kirurgisk presisjon, og får fullføre sitt potensial samtidig som de får gi seg når det ikke er mer å fortelle. Så kan både vi og serieskaperne gå videre til neste fortelling – forhåpentligvis også den med et forhåndsdefinert omfang.

Når lerretet man skal bleke ikke har noen ytre kant, er det lett å glemme at for at en god ende skal gjøre allting godt, er noe først nødt til å ha en ende.