GIL-MOR OG GIL-DATTER: «A Year In The Life» er et trivelig gjensyn med Lauren Graham og Alexis Bledel, mener Dagbladets tv-anmelder. Video:/Netflix Vis mer Vis mer

Anmeldelse: «Gilmore Girls: A Year In The Life»

Seriøst, når rekker disse Gilmore-jentene å puste?

Den nye sesongen av «Gilmore Girls» byr på ukomplisert nostalgi.

ANMELDELSE: Ni år etter at den takket av etter 153 episoder, har Netflix bestemt seg for å gjenopplive den kvikke millenniumsserien om Lorelai (Lauren Graham) og Rory Gilmore (Alexis Bledel), mor/datter-konstellasjonen som også er bestevenninner og i konstant koffeinrus. Det kunne fort blitt halvhjertet, men heldigvis er serieskaper Amy Sherman-Palladino tilbake bak spakene, så den nye sesongen er fortsatt umiskjennelig «Gilmore Girls».

Verbal kjederøyking

Jeg var aldri mer enn en sporadisk seer, men magefølelsen er at folk kommer til å få akkurat det de er ute etter: relasjonelle småkonflikter, godlynt harselas med amerikansk småbyliv, overraskende morsomme vitser, bihistorier på grensen til revysketsjer, og selvsagt en tilskrudd, hyperaktiv spillestil, der den ene replikken alltid griper halen på den forrige, som en slags verbal kjederøyking. Grensen mellom sjarmerende og hypoman har alltid vært hårfin med denne serien.

Seriøst, når rekker disse menneskene å puste?

Ny septiktank

Netflix har servert meg en lang liste med ting jeg ikke får spoile, men strengt tatt er det ikke noe særlig plott å avsløre. Rory prøver å få karrieren sin som skribent på stell, Lorelai må bearbeide en ødelagt relasjon med et familiemedlem, Luke vurderer å installere septiktank. Det er liksom det.

Men det var vel heller aldri derfor vi dro til Stars Hollow – det er ikke akkurat sånn at vi forventer at Rory plutselig skal oppdage at noen har hatt amfetamin i drikkevannet (selv om det hadde forklart en hel del).

Slarkete form

«Gilmore Girls: A Year In The Life»

4 1 6
25. november 2016
Beskrivelse:

Den folkekjære serien om familien Gilmore får nytt liv på Netflix.

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

Av gimmickmessige årsaker har Netflix bestemt seg for å gjøre «A Year In The Life» til fire 90 minuttersepisoder – én for hver årstid – og fortsetter sin snodige ambisjon om å hamre historier inn i formater som ikke kler dem.

Bortsett fra at man da kan kalle episodene opp etter årstider, er det vanskelig å se historie- eller formmessige argumenter grunner til dette. Serier som «Gilmore Girls» baserer seg på mikroskopiske konflikter og bedagelig framdrift, og spillefilmlengde – skyhøyt tempo innad i scenene til tross – er nødt til å ende opp som slarkete.

Ukomplisert nostalgi

Akkurat som det var pussig å se vinterens relansering av «X-files» i en post-9/11 konspiranoia-kontekst, er «Gilmore Girls'» også en tidskapsel tilbake til en nå litt snål, enklere tid, til da konspirasjonsteoretikere var søte og det var ok å framstille hushjelper som latinamerikanske stereotyper. Og ikke minst til da man laget tv på en litt annen måte. Som sin mer selvmedlidende fetter «Dawson's Creek» er den teppelagt fra hjørne til hjørne med velformulert maskingeværdialog. Som sin hakket smartere onkel «The West Wing» ordlegger alle seg helt likt. Og som sin noe mer frika og nerdete kusine «Buffy: The Vampire Slayer» er den selvrefererende og postmoderne på en nittitallsmåte.

Men i motsetning til den emne smaken «X-files'» ga meg i vinter, er gjensynet med Gilmore-jentene mest gledelig. Tiden har liksom stått stille her – man kvekker litt når de plutselig drar fram smarttelefonene sine eller snakker om Uber. Og litt ukomplisert nostalgi er kanskje akkurat det man trenger når 2016: Verdens Merkeligste År™ er på hell.

Anmeldelsen er basert på de to første episodene.