SETT OG HØRT: Jan Gunnar Røise spiller reporter Håvard Melnæs. Foto: Nina Hansen / Dagbladet

Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk
SETT OG HØRT: Jan Gunnar Røise spiller reporter Håvard Melnæs. Foto: Nina Hansen / Dagbladet Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedeskVis mer

Sett alt, hørt alt

Hvorfor vil ikke nordmenn se «En helt vanlig dag på jobben»? Føler de at de vet nok allerede?

|||Hva er nå dette?
Vil ikke nordmenn se «En helt vanlig dag på jobben»?
Nei, de vil visst ikke det. Etter premierehelgen hadde bare 8500 nordmenn løst billett til spillefilmen basert på Håvard Melnæs' bestselger, igjen basert på Norges mestselgende ukeblad. Produsentene klør seg i hodet og journalistene går i seg selv. Her har vi gitt dere alt hjertet måtte begjære av forhåndsnyheter, breddeintervjuer og bilder fra den røde løperen, og så vil dere ikke ha det?
Vil dere ikke høre på oss lenger?
Var det noe vi sa?

Kanskje er det ikke så rart norske kinogjengere ikke føler smaksløkene tilstrekkelig pirret av webvideoer av selvgode sladrejournalister og sinte Mette-Marit'er. Se og Hørs suksess er basert på en særegen type journalistisk hurtigmat. Selv om alle ukebladets betydelige ressurser er satt inn på å skaffe nyheter om kjendiser, forteller bladet oss forbausende lite om dem vi visstnok ønsker å vite mer om. Tekstbrokkene er på størrelse med fyrstikkesker. Overskrifter som «Kjærligheten tok slutt» og «Strålte av lykke» går igjen. Personlige historier kan være utgangspunkt for interessant og medrivende journalistikk, men i Se og Hør er det ikke rom for spørsmål om hvilke særegne erfaringer og motstridende følelser bladets yndlinger bærer på. Her presses alle kjendiser inn i samme sandkakeform, og det individuelle viskes bort.

Se og Hør er opptatt av at det skjedde noe, et brudd eller et bryllup, ikke hvorfor og hvordan det skjedde. Tiltrekningskraften til Håvard Melnæs' avslørende bok bestod i mye av det samme: Alle som kjøpte boken, visste at de ikke bare ville få et brobrennende oppgjør med Se og Hør fra en tidligere betrodd, men også plenty pikanterier, kjappe anekdoter om kjendiser som selger privatlivet sitt, som får raserianfall og som har synlige rusproblemer - altså akkurat det samme som bladet selv har bygget seg opp på. Det som fenger er korte resyméer av visse hendelsesforløp, fortalt fortettet og dramatisk, godt egnet som motstandsløs strandlektyre. Når filmen «En helt vanlig dag på jobben» viser Ingar Helge Gimles detaljrike imitasjon av den strunkne Sven O. Høiby, og Are Kalvøs stemmegjesterolle som en ildsprutende Kjell Inge Røkke, trekker det ikke på samme måte. For leserne vet at det skjedde. Da har de kanskje ikke behov for å se hvordan.

Suksessen til Se og hør og mer skamløse utenlandske søskenbarn, som de tyske sladreblader som ukentlig melder om Mette-Marits nye graviditet, røper et interessant syn på menneskene som har blitt opphøyet til sfæren som kalles kjendisstatus. For store deler av publikum som følger med på livene deres, er de for fiksjonsfigurer å regne, stjerner i en evig såpeopera der krig og kjærlighet, hete romanser og hatefulle brudd, glitrende fester og glamorøse klær er paletten livene deres er laget av - avbrutt av et eller annet hånlig hverdagsbilde der  røde kviser og fett hår fremheves. De sjeldne gangene vi blir minnet på at også stjernene er mennesker, skjer det gjennom et grønt filter av skadefryd.

Men om Se og Hør-ansatte, som ikke fikk lov å gå på gallapremieren til «En helt vanlig dag på jobben», hygger seg med filmens dårlige salgstall, må de på et eller annet punkt vende blikket mot sine egne - og det er lite lystig lesning. Offentliggjøringen av opplagstallene til magasin- og ukepressen i februar viser at Norges største ukeblad også lider de største tapene, og faller mer enn noen annen. Kanskje det er et tegn på at heller ikke glansede bladsider etter hvert er den best egnede kanalen for kjendisjournalistikkens kjappe kalorier. Når det gjelder det lettbente, lettfordøyelige og lettglemte, er intet medium bedre en nettet.