NORGE: Christie Watson har kommet med en bok om det britiske helsevesenet som bør kommme på pensum i Norge også. 
FOTO: NTB Scanpix
NORGE: Christie Watson har kommet med en bok om det britiske helsevesenet som bør kommme på pensum i Norge også. FOTO: NTB ScanpixVis mer

Anmeldelse: Godhetens språk

Sett den på pensum!

Forbilledlige sykepleiehistorier skjemt av overflatiske påstander og svake analyser.

«Jeg har lest sykepleieteori i et tørt, akademisk språk som det er vanskelig å forstå. Jeg har forsøkt å tenke på sykepleiefilosofi ute på avdelingen sammen med faktiske pasienter, men så snart jeg er der, gir filosofene og teoretikerne enda mindre mening», skriver den britiske sykepleieren Christie Watson.

Godhetens språk – en sykepleiers historie

Christie Watson

4 1 6
«Hyllest til sykepleiere»
Se alle anmeldelser

Minner

Hun har nå skrevet en samling sykepleiehistorier basert på minner etter tjue år som klinisk sykepleier. Boka har blitt en overraskende suksess. Den er solgt til tjuetre land, og planlagt som tv-serie.

Med sin blanding av konkrete sykepleiehistorier og klinisk kunnskap er dette på sitt beste en forbilledlig innføring i sykepleie. Vi følger intensivsykepleieren Watson fra hun som syttenåring starter i sykepleien til hun tjue år seinere er traumeleder på et akuttmottak i London.

Fra første praksis i psykiatrien, der hun ble vist rundt av det hun trodde var en lege, som viste seg å være en pasient. Hun forteller om vasking av kroppsvæsker, fødende kvinner, Tia på seks år som har kreft og Tommy på ni, som har blitt lam fra halsen og ned. Om en kollega som satte en tusen ganger større dose fordi hun tok feil av nanogram og mikrogram.

Hyllest til sykepleiere

Watson er nyansert. Hun forteller om dyktige leger, og sykepleiere som både er nedlatende, spydige, og direkte slemme. Dette er likevel en hyllest til sykepleieryrket. De som blir igjen hos pasienten etter at legen kan ha gitt en dødsdom. Nærheten til foreldre som mister barn, viktigheten av å se hva en pasient faktisk feiler.

Som gamle Betty, som kommer til akutten med antatt infarkt, men som egentlig bare er kald, underernært og lider av hjertesorg etter at mannen døde. Watson skriver også om et overfylt helsevesen og frykten for det hun kaller en kollektiv omsorgstretthet.

Florence Nightingale

«Jeg håper vi kan vende tilbake til godheten, slik jeg mener den fantes før», skriver Watson med henvisning til Florence Nightingale. Akkurat her er den norske versjonen etter min mening misvisende. Watson bruker begrepet kindness, som hvert fall jeg assosierer med vennlighet. «Godhet» blir for ontologisk bastant, over i det pompøse.

Watson er også uklar når det gjelder denne lengselen tilbake til «godheten». Hun har ingen konkrete eksempler, annet enn der hun motsier selv med å vise til et sykehus der sykepleierne var gammeldagse, arrogante og sjefete. For hvert tema kommer hun også med kjappe historiske riss; over psykiatriens historie, fedmeepidemien. Men dette er så overflatisk at vi like gjerne kunne googlet selv. Samt at det bryter med bokas styrke, denne konkrete nære fortellingen fra en sykepleiers hverdag.

.