Sett fokus på terrorens årsaker!

«Ingen land, ingen del av verden, sett bort fra Israel, er truet av den form for terrorisme som den USA nå er blitt utsatt for.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Vi er de siste ukene blitt lurt til å tro at vi er amerikanere. Er vi virkelig det? Jobbet vi alle i Pentagon og WTC? De mest spektakulære symboler for Vestens makt og rikdom?

Men også symboler på undertrykkelse og avmakt for store deler av verdens befolkning.

Så snedig og velkalkulert er denne Pentagon-styrte bløffen, markedsført av våre egne politikere, at Norges og Europas befolkning nå skal skremmes til å tro at neste gang terroren rammer, kan det være på Gardermoen, i Roma eller København.

Hvilken forundring måtte ikke stå å lese i terroristenes ansikter da de hørte at sikkerhetskontrollen ved Bodø lufthavn var blitt skjerpet etter at Pentagon var satt i brann?

Dette er håpløse utslag av en manglende politisk analyse som ettertidens historikere vil kunne le seg skakke av, fordi:

Ingen land, ingen del av verden, sett bort fra Israel, er truet av den form for terrorisme som den USA nå er blitt utsatt for.

På slutten av 1980-tallet utga jeg en roman, «Mengele Zoo», som beskriver oppbygging/organisering/utvikling og målsetning for en terroristgruppe som blir dannet fordi amerikanske olje- og gruveselskaper, ved hjelp av paramilitære grupper og korrupte politikere, utrydder indianere i deler av Amazonas som er attraktive med hensyn til enorm profitt.

Hovedpersonen i min roman, som også ble lederen for terrorgruppen, opplevde at hele hans landsby ble bombet og brent med napalm.

Dette er ikke fiksjon, så sent som midt på nittitallet ble det rapportert bruk av napalm for å utrydde urbefolkning i deler av Amazonas, rense visse områder slik at de kunne åpnes for kommersiell utnyttelse av råvarer som måtte finnes.

Fiksjonen i min roman var at denne terroristgruppen maktet å slå meget kraftig tilbake, fordi de hadde en karismatisk og intelligent leder, og fordi de hadde nærmest ubegrenset kapital. De utførte det utrolige kunststykket å sprenge en av USAs mest spektakulære skyskrapere i luften. De sprengte slett ikke Eiffeltårnet eller London Bridge. Og det var heller aldri snakk om å sprenge Rådhuset i Oslo.

De gikk til angrep på det som var årsaken til deres tragedie, til regnskogsindianernes tragedie: Nemlig hovedkvarteret for noen av USAs mektigste konserner, en glinsende skyskraper, symbolet på makt og ødeleggelse, undertrykkelse og nød.

Ja vel, ble det sagt da. Dette var fiksjon og ikke realitet. Jeg ble i flere intervjuer den gang, for 13 år siden, spurt om jeg virkelig trodde at noe slikt kunne skje. Og beklageligvis måtte mine svar bli slik:

Så lenge USA, både gjennom sin militærpolitikk og sin økonomiske politikk, for å akkumulere profitt og øke sin egen velstand, skaper fattigdom, nød og undertrykkelse over store deler av verden, vil det før eller senere dukke opp en økonomisk bemidlet og meget intelligent terrorist som er i stand til å utføre slike handlinger. Dessverre.

Dette var mitt svar den gang.

Derfor er det bedrøvelig at det på nytt må spikres fast: Siden midten av 60-tallet har USA mer eller mindre ført en kontinuerlig krig mot verdens fattige folk, enten med våpen eller med økonomiske midler, fra Vietnam i øst til Chile i vest; denne krigen har ført til at mer enn halvparten av verdens befolkning, inkludert hele den islamske, (om vi ser bort fra enkelte islamske statsledere som er kjøpt eller presset av USA på forskjellig måte) betrakter USA som sin legitime fiende.

Dra rundt i verden og spør! Snakk med folk i Latin-Amerika, i Egypt, Sudan eller Pakistan! Tell opp antall individer på kloden i dag som nærer et inderlig og berettiget hat mot USA! Har du Stars and Stripes på ryggsekken når du er på reise i Mexico, Guatemala, Nicaragua, Chile, eller Tunis, Syria, Libanon, Iran, for bare å nevne noen få land, er du garantert å bli møtt med åpenlyse, hatske holdninger, men om du bærer et norsk, fransk, eller italiensk flagg? Lutter velvilje og smil.

Dette er beinharde fakta, politiske realiteter som ingen kan benekte, hvorfor forties de da? For ved å skjønne dette, begriper vi også at det nettopp var Pentagon og WTC som ble rammet når en gruppe terrorister fra den 3. verden siktet inn sitt mål.

Noen vil så absolutt ikke skjønne dette, Europas statsledere, våre egne inkludert, fortsetter å rope ut: Vi er alle amerikanere! Hvorfor gjør de dette, og hvorfor er de tunge mediene og de politiske kommentatorene ukritiske klakører for denne ubegripelige løgnen?

Hvorfor er Tony Blair blitt en krigshisser som brøler høyere enn selveste Pentagon; hvilket klemmetak er det USA har fått på denne mannen? Er det en røst fra fortidens britiske imperiebygging som igjen dukker opp fra dypet, eller kan det være en slags masochistisk trang til å gjøre seg selv til mål ved neste terroraksjon?

Nei, på ingen måte, saken er sannsynligvis litt mer komplisert enn som så: Ved hele tiden, uten stopp, malende som en kvern å rope på hevn, snakke om krig, diskutere militærstrategier, analysere bin Laden-nettverket, fokusere på angrep, telle opp eget våpenarsenal, osv. unngår Tony Blair og også våre egne politikere og våre toneangivende medier at det urovekkende spørsmålet om terrorens årsaker, terrorens røtter og grobunn kan komme opp og bli diskutert i sin fulle bredde.

For hvis dette skjer, må øyeblikkelig søkelyset settes på USAs rolle i verdenssamfunnet de siste årtiene, et søkelys som vil måtte bli svært ubehagelig.

Hvorfor opptrer Europas politikere som de reneste kastrater, evnukker i forhold til dette spørsmålet, hvorfor stikker de hodet i sanden som strutser, hvorfor senser de ikke at de fleste oppegående, vanlige, tenkende mennesker i land i Europa, deres egne innbyggere, stiller krav om en langt skarpere analyse av tragedien som krevde over 5000 uskyldige amerikanske liv?

For akkurat nå er det fra folkedypet motforestillingene kommer, ikke fra ledende politikere og heller ikke fra servile politiske kommentatorer. Motforestillinger som rett og slett går på:

Vi må komme denne type terror til livs, men da trenges helt andre virkemidler enn militærstrategier, tanks og bombefly.

Afghanistan trenger konvoier, et endeløst tog med trailere fylt av klær og mat, etter hvert også skolemateriell, bulldosere, arkitekter, fordomsfrie hjelpearbeidere av alle typer, observatører, mineryddere, alt dette trenger Afghanistan og mye mer, dette trenger også Pakistan. Om bare en brøkdel av den uhyrlige pengesummen som nå blir brukt til krigsforberedelser ble pøst inn i Afghanistan og Pakistan i form av slike ting, ville halve arbeidet i kampen mot terrorisme være gjort, Taliban-styret ville kunne komme til en ende eller endre karakter, Osama bin Ladens tilhengere ville skrumpe inn og fullstendig miste oppslutning.

Den andre halvparten av arbeidet for å bekjempe terror av den type vi her har sett er kort og godt: Skap fred i Midtøsten, sett foten kraftig ned for Israels ekspansive okkupasjon av palestinsk jord. Slik kan storparten av terrorens årsaker og grobunn utryddes.

Dette mener faktisk ganske mange vanlige, oppegående, tenkende mennesker i Europa akkurat nå, Norge inkludert, men dette tenker ikke våre politikere og politiske kommentatorer. De vil ikke tenke slik, fordi de våger ikke ytre noe som helst som kan oppfattes som kritikk av USAs alltid kanoniserte politikk overfor den 3. verden, fordi dette vil i siste instans være snakk om penger, børs og økonomisk vekst for vår del av verden.

Farlige greier, Thorbjørn Jagland og Jan Petersen! Dette er for det første feighet, for det andre skammelig og for det tredje livsfarlig. Livsfarlig fordi at ved fullstendig å unnlate å fokusere mye sterkere på terrorens årsaker, for isteden konsentrere seg om terrorens ytringsformer, militære slag og strategier, risikerer vi at følgende scenario vil oppstå:

Ut fra ruinhaugene i et sønderbombet Afghanistan bæres liket av Osama bin Laden, til blitzlys og prosjektører fra horder av journalister og CNN-reportere. Bildet av den døde terroristen sendes verden rundt. Da blir Che Guevaras martyrium og heltestatus for verdens undertrykte en blek sammenligning. Og da bør Tony Blair snarest mulig bygge seg et meget solid bomberom.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer