Sett fra Arabia

Vi har fått et bilde av muslimer (og arabere) som horder som skaper hat mot Vesten. Det er et nifst bilde hentet fra virkeligheten, men det er ensidig, skriver Unni Wikan fra sin siste reise.

Et lyspunkt finnes i striden om karikaturene. Den arabiske halvøy er stille. Tumultene har ikke spredd seg til Saudi-Arabia, Oman, Kuwait, Emiratene, Qatar, Bahrein eller Yemen. Dette er ikke en siviliasjonskonflikt mellom arabere og Vesten. Men striden vitner om en grunnleggende ulikhet i synet på trygghet, makt og autoritet.

«En mann i Danmark har sagt at Guds budbringer er fæl/stygg ( muzeen ) og tegnet ham som et dyr. Han har stukket av, og nå leter myndighetene etter ham.» Stedet er Oman i den arabiske Gulf, dagen er den 2. februar i år, en kvinne forteller. Dette er det første jeg hører om karikaturene på min reise i Arabia i år. Hun fortsetter: «Hvordan kan noen si at profeten Mohammed er muzeen (det motsatte av vakker og god og edel)? Vi snakker bare pent om Jesus og Abraham og Moses og Maria. Det må være vennskap mellom land og folk. Nå ødelegges vennskapet mellom Danmark og andre land. Man vil ikke kjøpe danske varer, ha danske arbeidere i landet.»En enfoldig sjel, denne kvinnen? Absolutt ikke. Hun arbeider med de fragmenter av historien hun har og setter dem inn i en, for henne, naturlig sammenheng. Danske myndigheter vil selvfølgelig ikke akseptere at én manns hån av Guds sendebud skal få ødelegge det gode forholdet mellom dansker og andre folk. De vil stille mannen til ansvar. Han har stukket av. De neste dagene snakker jeg med mange, høy og lav, lærd og analfabet, om tingenes tilstand. Det er blitt klinkende klart at danske myndigheter ikke er på let etter en mann på rømmen, men derimot forsvarer ham: « Hurriyya - frihet, de kaller dette frihet, når det de gjør er å skape problemer mellom folk,» sier Mariam.

SMS\'ene tikker inn overalt hvor jeg er: alle som har mobil, og det er de fleste, mottar konstante meldinger og oppdateringer. Folk som knapt kan lese, langt fra skrive, fores med brokker av informasjon og historier. Det er en surrealistisk følelse å sitte krysslegget på ørkensanden eller i hus med mennesker som knapt har hørt om Danmark og være vitne til den mobilisering og agitasjon som er på gang. Hvem sender SMSene? spør jeg. Ingen vet egentlig, men de spres. Med effekt. «Vent,» roper Latifa til sønnen sin i det han er på vei inn i en MacDonald%s, «kjøttet (i hamburgeren) er vel ikke dansk?» Hun er det mest vennligsinnete menneske jeg kan tenke meg, men gjør nå sin plikt: forsvarer Profeten mot danskenes hån. Kom det derimot en danske, ville hun ganske sikkert trykke henne til sitt bryst. Og vise henne den ypperste gjestfrihet. Skyteskiven for folks indignasjon er danske myndigheter, ikke personer. Som Latifas mann sa det: «Overalt kan det skje at en person gjør noe galt som får følge for andre. De blir skadelidende selv om de ikke har noe med saken å gjøre. Derfor er det viktig at personen blir straffet. Myndighetene i Danmark må gjøre det, slik at man kan respektere landet. Jeg vil ikke at folk i mitt land skal få ytre det de vil. De kan komme til å krenke andre folk og skape problemer, så splid mellom land. Som bin Laden og folkene rundt ham.»

I ulike versjoner var dette gjennomgangstemaet fra høy og lav: en meget lærd og høytstående person tenkte seg til og med at utgangen på konflikten måtte bli at den danske statsministeren gikk av - en for «oss» like utenkelig tanke som den om mannen på rømmen fra myndighetene, men talende for en forskjell i synet på makt, myndighet og ansvar. Den danske statslederen hadde sviktet sin plikt: å be om unnskyldning for krenkelsen. Dermed satte han liv, eiendom og det gode forholdet mellom nasjoner i fare. Det kunne ikke gjennopprettes ved at han gikk ut i ettertid og sa «unnskyld.» Det må mere til. Her ser vi en forskjell mellom «Øst» og «Vest». I araberland, for å holde meg i en region der jeg er relativt vel bevandret, sier man unnskyld på vegne av dem man har ansvar her, uavhengig av om man selv har vært medskyldig i handlingen. Forsoningens kunst er dypt utviklet. Myndighet kommer med ansvar. Sånn sett har utenriksminister Støre gjort det eneste riktige i denne saken: bedt om unnskyldning. Å beklage er å be om unnskyldning - så fremt det gjøres genuint. Jeg leser med arabisk «blikk» de diskusjoner som føres i norske media om hvorvidt statsministeren har bedt om unnskyldning på Magazinets og nasjonens vegne når han «bare» har sagt at han beklager at følelser er blitt krenket. Dette er distinksjoner som ikke vil bli oppfattet i mange andre kulturer og samfunn. Når statslederen beklager, så ber han i realiteten om unnskyldning. Og vel er det - det handler om å gå bak ordene og gi dem den mest velvillige fortolkning (the principle of interpretive charity).

En grunnleggende forskjell mellom arabiske samfunn og Vesten ligger i synet på autoritet. Arabiske samfunn er hierarkiske - ideologisk hierarkiske. Makt og myndighet tilskrives personer i ulike posisjoner i samfunnet. Kongen står over statsministeren står over klanlederen står over familiefaren osv. Eldre bror har autoritet over yngre. Muftien, den religiøse lederen og hans undersåtter (i Arabia kalt sheikh, ikke imam) har sitt hierarki, og det kan være konflikt mellom det verdslige og religiøse lederskap. Men én ting står fast: i konflikt må det megles for å få forsoning, og da påligger det autoritetspersonen eller - personene på det konfliktnivå saken ligger å rydde opp. Jeg tror ikke det er mulig, for mennesker flest med arabisk bakgrunn, å forstå - eller akseptere - prinsippet om ytringsfrihet. Til det lever de i en for turbulent verden hvor menneskeliv trygges og konflikter holdes i sjakk ved begrensninger på frihet. Som en religiøs lærd, en sheikh, sa det: «samfunn og mennesker trenger regler. De trenger å bli styrt. Jeg kjører ikke mot rødt lys. Jeg observerer konfidensialitet med hensyn til hemmeligstemplet informasjon.» Han ga mange flere eksempler, før han sa: «Forskjellen på Vesten og Arabia ligger i verdiskalaen». I Arabia står Gud over Profeten over ledere over familieoverhodet. I Vesten er det uavhengighet og individualitet som rår. Her i Arabia er det ikke valgfrihet, men relasjoner og hvordan man skal respektere relasjoner som er viktig. Det fins tre nivåer av kommunikasjon: mening, tro og overbevisning. Ikke kødd med overbevisning. Det eneste du kan gjøre er å respektere det.

At Profeten Mohammed er Guds budbringer, er mer enn en tro for muslimer, det er en hellig overbevisning. Profeten er det ypperste menneske, selve modellen for det fineste og beste som Gud har skapt. Han er forbildet for hvordan Islam bør praktiseres i hverdagen; Enhver praktiserende muslim strever hver dag for å bli like god som ham. Muslimer holder også Jesus og andre profeter høyt i hevd; jomfru Maria står i en særstilling også blant dem, og er høyt aktet. Men disse var forgjengere, i følge islam. Profeten Mohammed ble valgt til å målbære Guds ord.