Sett fra galskapens innside

Lars Amund Vaage ga seg selv en formidabel utfordring for sin 10. roman: Å skildre to sjuke sinns egen opplevelse av omverdenens forakt og behandlingens brutalitet.

KONTRASTER: Lars Amund Vaage bor og skriver i nybygd hus på fødestedet Sunde i Kvinnherad og i en stor leilighet i Berlin. Mye av «Skuggen og dronninga» er skrevet i den tyske metropolen, der lite forstyrrer arbeidsdagen. Denne uka lanseres boka i Oslo, og allerede neste uke er Vaage tilbake i hovedstaden for å delta i markeringen av Forlaget Oktobers 40-årsjubileum. Foto: Erling Hægeland/Dagbladet
KONTRASTER: Lars Amund Vaage bor og skriver i nybygd hus på fødestedet Sunde i Kvinnherad og i en stor leilighet i Berlin. Mye av «Skuggen og dronninga» er skrevet i den tyske metropolen, der lite forstyrrer arbeidsdagen. Denne uka lanseres boka i Oslo, og allerede neste uke er Vaage tilbake i hovedstaden for å delta i markeringen av Forlaget Oktobers 40-årsjubileum. Foto: Erling Hægeland/DagbladetVis mer

|||— Lars Amund Vaage, det antydes fra pålitelig hold at «Skuggen og dronninga» er den beste boka du har skrevet. Tatt i betraktning at flere av bøkene dine og hele forfatterskapet som sådan er tungt prisbelønt, er det en velvoksen påstand. Klarer du å forholde deg til påstanden om «den beste»?

— Nei, jeg greier ikke å ta stilling, det må jeg overlate til andre.

— Men synes du at du har fått til noe som du ikke har fått til før?

— Ja. Jeg har gått i et landskap der jeg ikke har vært tidligere og synes «Skuggen og dronninga» er blitt en annerledes bok i forfatterskapet mitt. Og forandring har alltid vært et viktig mål for meg, å ikke ende i en bestemt stil eller sjanger. Jeg vet ikke om det gjelder generelt for forfattere, men det er viktig for meg.

— Du er pianist også, er det musikeren i deg som er livredd for å spille låta likt to ganger?

— Det kan godt hende. Det føles godt å være «ny», få følelsen av at en er i live.

— Likevel: Det går en tjukk streng fra 2006-diktsamlinga di, «Utanfor institusjonen», til denne nye romanen?

— Ja, jeg kom jo i gang med galskap-tematikken der. Men i «Utanfor institusjonen» er fenomenet galskap og galninger - jeg bruker sånne ord selv om jeg har fått litt kjeft for det — beskrevet fra utsiden. Med «Skuggen og dronninga» var den store utfordringen å forsøke å se verden gjennom den schizofrenes øyne.

— Og ikke bare gjennom ett par øyne, men to? Øynene til en mor og en sønn, begge psykisk sjuke, i en gjennomsiktig bygdeby på Vestlandet?

— Ja, og de to er veldig forskjellige som personer. Det blir nesten et skjebnedrama.

— Romanen syder av et fortettet raseri over den behandlingen — reimer og elektrosjokk - som mennesker med psykiske lidelser er blitt utsatt for?

— Det kan du trygt si. Det er grunn til å se mer på den historien. Mitt bidrag kan kanskje være at jeg kan se det fra pasientens side, slik jo skjønnlitteraturen kan gjøre det. Å trekke fram opplevelsene til de psykisk sjuke, de som sto aller nederst på rangstigen i dette hierarkiske maktapparatet som skulle behandle dem, har vært noe av det viktigste for meg med boka.

Men det er også viktig å si at jeg skriver ikke om dagens psykiatri i boka. Dette foregår på seint 1950-tall, da elektrosjokk — å sende strøm gjennom hodet på mennesker — ble brukt som straff overfor de aller svakeste når de ble umedgjørlige. De kalte det behandling, men jeg synes det er vanskelig å tro på at det går an å kombinere behandling og straff.

— Har du tro på at «Skuggen og dronninga» kan utløse en debatt?

— Vet ikke, men jeg har en følelse av at det er debattpotensial i boka. Det ville i så fall vært fint, da ville jeg jo ha oppnådd noe viktig.