Sett fra kritikerbenken

Det utgis ikke for mange bøker om teater i dette landet. Bare av den grunn er det all grunn til å hilse Hans Rossinés «Brennpunkt Teater» hjertelig velkommen.

Media har allerede før «Brennpunkt Teater» utkom grepet fatt i bokas mest kontroversielle og for så vidt også beste kapittel, hvor Hans Rossiné foreslår å si opp samtlige fast ansatte skuespillere ved institusjonsteatrene for å begynne på nytt, med hvite ark og fargestifter til.

Media har en stadig kortere hukommelse og har framstilt Rossinés forslag som om det var oppsiktsvekkende nytt. Hans Rossiné beskriver atskillig mer presist debatten om faste ansettelser som en «ørkenvandring gjennom nærmere tre tiår».

Når Norsk Skuespillerforbund hisser seg opp over Rossinés synspunkter i dag, tyder det først og fremst på at «Brennpunkt Teater» er godt «timet».

Ønsker debatt

Forslaget er altså ikke nytt, men situasjonen for institusjonsteatrene er forandret. Rossiné skriver: «I dag er ensemblene døde i egentlig forstand. Hva annet er ensemble' nå enn en betegnelse på en gruppe skuespillere som tilfeldigvis jobber i samme bygning?

Ensemblet' ved Nationaltheatret er 52 faste skuespillere som står på samme lønningsliste. Ordet brukes i dag som en samlebetegnelse for skuespillerne i en oppsetning. Men til å angi kunstnerisk retning og visjon for kunstnerne ved et norsk teaterhus, har det ingen substans.»

Dette er forferdelig sant. Hans Rossiné trykker på norsk teaters aller ømmeste punkt: Nemlig at det ikke er økonomien som er institusjonsteatrenes store problem, men mangel på fellesskapsfølelse, en felles visjon, et mål som man er villig til å slåss for og ofre noe for.

Nå kan man kanskje ikke laste norsk teatermiljø for at det er angrepet av «tidsånden» som alle andre. Det er ikke lett å holde fast ved en fellesskapstanke eller fellesskapsfølelse når dette ikke finnes noe annet sted i samfunnet rundt teatret. Det blåser de samme vinder gjennom norsk teater som gjennom resten av det norske samfunn. Men uten et levende, kreativt fellesskap er teaterkunsten bare et tomt skall.

Rossiné ønsker debatt og drøfting av forskjellige løsningsmodeller. Det burde teatermiljøet hilse velkommen, i stedet for å grave seg ned i skyttergravene.

Underholdende

«Brennpunkt Teater» er imidlertid ikke en debattbok om teaterpolitikk. Man kunne til og med hevde at dette mer er en bok om Hans Rossiné enn om teater. Dette har nok også vært Hans Rossinés intensjon. «Brennpunkt Teater» er ikke myntet på teatermiljøet, men skrevet for det vanlige teaterpublikum.

Hans Rossiné vil tydeliggjøre sitt ståsted som kritiker, gi impresjonistiske skisser av teaterkritikerens liv, samtidig som han foretar et raskt snitt gjennom teaterhistorien og begynner bokstavelig talt med «Allerede de gamle grekere». Det er underholdende gjort.

«Brennpunkt Teater» er en lettlest, flanerende tekst krydret med nye og gamle teateranekdoter som Rossiné har åpenbar glede av å fortelle. Ofte er denne uhøytidelige formen vellykket. Andre ganger blir avstanden mellom Aiskhylos' og Hans Rossinés betydning for teaterhistorien litt vel kort.

Rossiné tilkjennegir også sitt pragmatiske credo som kritiker. Kritikeren må tilpasse seg og justere seg og «ta opp i seg konsumentsamfunnets krav om kontante forbrukerveiledninger.» «Tidsånden» blåser tydeligvis ikke bare gjennom norsk teater, men også gjennom norsk teaterkritikk. Dette kapitlet er vemodig lesning sammenliknet med Jens Bjørneboes essayer om teaterkritikk fra sekstiårene.

Et kjøttetende, vilt dyr

«Brennpunkt Teater» er en journalistisk bok - på godt og vondt. Hans Rossiné ønsker å skyte rask fra hoften. Kanskje skulle han og forlaget tatt seg tid til å skille bedre mellom vesentlig og uvesentlig.

At Dagbladets og VGs anmeldere «tar seg en matbit» etter teaterforestillinger og snakker om løst og fast, kaster ikke vesentlig nytt lys over teaterkritikerens rolle.

Rossiné har tilstrebet en frekk og muntlig tone. Noen ganger sprenger det rammene for hva som kan passere i bokform. Når Rossiné f.eks. slakter en forestilling, spiser og så frekventerer sine vannhull (uten anførselstegn), framstiller han teaterkritikeren som et slags kjøttetende, vilt dyr som lever sitt liv langt ute i ødemarken.

Enkelte vil vel sukke at «gid det var så vel».