Sett fra Roma

Min italienske venn Alessandro antyder at nye sikkerhetsregler i trafikken kan ha samme dramatiske virkning i Italia som om Norge skulle ha jublet over å få ny opera.

ROMA (Dagbladet): Kelneren Domenico hilste meg med et smil: «Ah, den norske journalisten,» konstaterte han og forsvant - og han kom tilbake med et glass cynar og satte det foran meg med en ny konstatering: «Du skal vel ha det samme som sist?» Ja, jo, var det det jeg drakk her sist? Sannelig om jeg husket, det var nesten to år siden. Men Domenico hadde allerede trukket seg tilbake og latt meg sitte alene og forundres over hans romerske tryllekunst.

I romanen «Dobbeltgjengeren» antyder Dostojevskij at sola plutselig hadde funnet på å vandre over himmelen fra vest til øst - det er i alle fall hans hovedperson, den stakkars Goljadkin, overbevist om i sin gryende psykose. En tilsvarende urolig mistanke kan oppstå hos mer balanserte nordmenn nå i april, når de påstått evig gjentakende meteorologiske rytmene bestemmer seg for å ta siste runde én gang til. På plassen foran Pantheon, Piazza della Rotunda, lar man seg derimot ikke så lett forvirre, i alle fall ikke av værets luner.

Verre er det med den glorete reklamen for krigen mot det beste i Italia: McDonald's' hamburgere. Men også det går over. Som en pæle gjennom tida, eller som markeringer av det historiske rommet mellom nåtidas skiftninger og fortidas stillhet, ruver det romerske byggverket Pantheon med sine geometriske former bak en av Berninis barokke fontener, som er bygd over en antikk brønn, og bærer en urgammel egyptisk obelisk. Installasjonen befinner seg midtveis mellom meg og antikken - liksom for å minne meg om at vel er historien rettlinjet, men ikke på revisorvis. Med en slik arbeidsplass blir Domenicos ferdigheter nesten forståelige.

Sei il benvenuto a Roma! hørte jeg, og oppdaget et annet fast punkt i mitt Roma: Min venn Alessandro som kom gående med en scooterhjelm i hånda. Domenico satte straks en espresso og et glass vann foran ham.

- Så du har latt deg fange, Alessandro? spurte jeg med et blikk på hjelmen. I likhet med andre som måtte ha åpnet aviser eller sett på tv de siste dagene, visste jeg at et påbud om bruk av scooterhjelmer akkurat var trådt i kraft. Leger hadde stått fram og fortalt hvilke skader landets fem millioner scooterkjørere kunne pådra seg uten hjelm - og frisører hadde beskrevet hvordan kvinnene kunne beholde lokken som blåste i vinden selv med hjelm.

I likhet med andre nordboere vil du nødig tro at Italia forandrer seg, svarte Alessandro. - Men denne hjelmen beviser at vi liksom er trukket nordover. Den første dagen skrev politiet ut over 10000 bøter på landsbasis. I Napoli fikk 890 scooterførere bøter, selv om Camorraen forbyr sine medlemmer å kjøre med hodet tildekket.

- Men det betyr jo bare at det var en masse mennesker som ikke brukte hjelm, sa jeg. - Hva er det da som er forandret?

- Politiet håndhever loven. Dette er kanskje den loven i vår nyere historie som er blitt strengest gjennomført, påpekte Alessandro. - Den er blitt diskutert siden 1981, sammen med et påbud om å bruke sikkerhetsbelte i bil. Da det ble innført, i 1989, begynte straks gatehandlerne i Napoli å selge T-skjorter med en svart stripe tvers over brystet, slik at det skulle se ut som man har sikkerhetsbelte. Og politiet bryr seg aldri med om du har belte på eller ikke, forklarte Alessandro.

Du mener at vi er vitne til italiensk nasjonsbygging på trafikkreglenes premisser, spurte jeg. - Det er i så fall noe nytt.

- Omtrent like nytt som om Norge skulle bygges på kultur og ikke natur, kommenterte Alassandro. - Tar jeg ikke mye feil, vil dere bare motvillig ha en opera i hovedstaden, så motvillig at den legges i en trafikkmaskin.

- Vel, vi har faktisk fungerende kulturinstitusjoner i Norge også, påpekte jeg...

- Som for eksempel museet til deres største maler, Edvard Munch, som er pusset opp av et japansk firma, avbrøt Alessandro meg. - Mens alle statlige museer i Italia er gratis denne uka, for å ære kunst og kultur. Nei, det skal mer til enn trafikkregler for å få lurt meg nordover.

- Ja visst, for hvor lenge regner du med at politiet fortsetter å være så nidkjære? spurte jeg.

Et par- tre uker, smilte Alessandro. - Da har vi vist at vi også kan dette med forandring.

Jeg lot meg igjen fange inn av utsikten over historien mot Pantheon, og tenkte at Alessandro vel har rett. Verken Italia eller Norge slipper så lett bort fra seg selv. Også i Norge går en pæl gjennom tida: mistanken mot alt det Roma representerer. Ellers ville vel ikke meteorologene uansett værets nykker hver dag, år etter år, ha formulert sine værvarsler som kamprop mot byen: «Trøndelag med Trondheim», «Hordaland med Bergen» og «Det østafjelske» for hovedstaden med omegn. Det tidde jeg imidlertid stille om. peter.normann.waage@dagbladet.no