Videotekst: 80-TALLS: Dramaserien "Pose" handler om LHBT-miljøet i New York på 80-tallet. Vis mer

Sett utenfra handler det om pynt og fjas. Men det er bare halve historien

80-tallsserien «Pose» knuser fordommer og spør hva det vil si å være ekte.

Hvem er ekte, og hvem poserer? Det er et sentralt spørsmål i dramaserien «Pose», som får premiere på HBO Nordic på mandag. Den tar for seg LHBT-miljøet i New York på 80-tallet, og er promotert som en serie med rekordstort antall transseksuelle og homofile skuespillere. Den feirer mangfold og friheten til å være seg selv, men viser også at friheten har sin pris.

Pose

4 1 6

tv-serie

4. juni 2018
Beskrivelse:

Dramaserie

Kanal:

HBO Nordic

«Utfordrer ideen om hva det vil si å være ekte.»
Se alle anmeldelser

En av hovedpersonene er transkvinnen Blanca (MJ Rodriguez). I starten av serien bestemmer hun seg for å forlate det trygge redet i «House of Abundance», for å starte sitt eget hus i ballroom-miljøet: En LHBT-subkultur dominert av afro- og latinamerikanere, der «husene» fungerer som selvvalgte familier. En eldre «mamma» eller «pappa» gir husly og moralsk støtte til yngre mennesker i miljøet, hvorav mange har blitt utstøtt av sine biologiske foreldre. Hver uke møtes de ulike husene til «ball», klubbkvelder der de konkurrerer i drag og posering.

Å være seg selv

Ballene er som et konsentrat av det mest ekstravagante ved 80-tallet. En glitrende fargefest, med andre ord! Sett utenfra handler det om pynt, fjas og staffasje. Men det er bare halve historien, og det er her «ekte» kommer inn. Det er et ord som stadig gjentas fra scenen, som det ultimate målet for deltakerne. Men her står ikke ekte i motsetning til det å pynte på kroppen. Silikonfylte pupper og rumper kan få toppscore, men sokker i bh-en får det ikke. Dobbeltmoralsk? Ikke nødvendigvis.

Artikkelen fortsetter under annonsen

For hva betyr «å være seg selv»? Å være fornøyd med det du er født med, eller å leve ut drømmene og visjonene du har båret på like lenge?

Som for å tydeliggjøre problemstillingen, følger vi også småbarnsfaren Stan (Evan Peters). Han er aspirerende japp i Trump-konsernet, en verden der fasade er alfa omega. Du må kjøre den fineste bilen og spise på de dyreste restaurantene, og du må gjerne ha elskerinner, men kanskje ikke av den typen Stan foretrekker. Han tenner på transkvinner. I en fin, men litt overtydelig dialog forteller han prostituerte Angel at det er hun som er mest ekte av dem. For hun tør å være seg selv, med alt det fører med seg.

Skurken er en sykdom

Ikke dermed sagt at operasjoner og kroppsfiksing glorifiseres. Her er ingen valg enkle. Men selv om intrigene er mange og det kan gå hett for seg når divaene barker sammen, er det ingen store skurkeroller her. Det vil si, skurken er en sykdom, så truende at den gjør alle andre problemer små i forhold. Og alle fordommene og mangelen på kunnskap om HIV-viruset på 80-tallet gjorde situasjonen ekstra vanskelig for dem som ble rammet. Og farlig for dem som ikke var det. «Du kan ikke få HIV av å ha sex med kvinner», sier en av gutta til en annen. Mens en eldre mann har sluttet å teste seg på grunn av stigmatiseringen som følger med en eventuell diagnose.

AIDS-trusselen er kanskje årsaken til at en del andre bihistorier får utvikle seg vel idyllisk. Særlig gjelder det ballett-talentet Damon, som blir kastet ut hjemmefra. Det er den klassiske historien om gutten som kommer til storbyen med tomme hender og store drømmer – og som får dem innfridd vel raskt.

Like fullt er det mange øyeblikk som setter fart på tårekanalene. Og viktigst: Denne serien avler toleranse og forståelse, for den bringer uhorvelig mange flere nyanser til LHBT-miljøet enn vi er vant til å se på skjermen. Den viser at det finnes mer enn bare én måte å være transseksuell på. Eller homofil. Eller heterofil, for den saks skyld. Bare mange ulike måter å være menneske.