Oslo 20150519:  Linnéa Solli Myhre er en norsk forfatter og tidligere blogger. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet
Oslo 20150519: Linnéa Solli Myhre er en norsk forfatter og tidligere blogger. Foto: Bjørn Langsem / DagbladetVis mer

Setter opp offerrolle-opera med seg selv i hovedrollen

Linnea Myhres navlelo.

Debattinnlegg

Linnea Myhre har fått nok. Hun orker ikke flere råd fra helsebloggere - råd som hun mener kan skade mennesker med spiseforstyrrelser, en lidelse hun selv har erfaring med. I Aftenposten 30. november lufter hun sin frustrasjon, i et innlegg som har blitt kommentert i flere aviser.

Myhre «har ikke har ord på hvor frustrert og lei seg» hun er. Og bruker svært mange ord på å utbrodere nettop dette. Ordene «jeg», «meg» og «min» forekommer tilsammen 51 ganger i innlegget. Hun har rett - hun har ikke ord i betydningen av et rasjonelt argument. Til gjengjeld satser hun på at emosjoner skal bære budskapet - et budskap som preges av kroppsfølelse, sinne og retoriske spørsmål i favør av synet på henne selv som offer. Hun hevder å uttale seg på vegne av de mange hun mener er i samme situasjon. I innlegget lar hun det skinne igjennom at andre har ansvaret for hennes valg fordi hun ikke er fri og bevisst nok til å ta dette ansvaret selv. Likevel er hun altså bevisst nok til å si at andre må bære dette ansvaret for henne. Hun kan derved nyte applaus for to roller på en gang - hun kan både være det offeret som ikke vet sitt eget beste, og dommeren som dømmer dem som ikke beskytter henne mot seg selv. Og hvilken viktig kamp er det hun velger å kjempe?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hun kjemper for retten til ikke å bli forvirret av rådene hun selv velger å lese på kropps-, helse- og treningsblogger, og at andre skal ta ansvaret for forvirringen hennes. Dråpen som fikk begeret til å flyte over var en annen bloggers råd om at man ikke burde spise bananer. Som hun selv skriver «Jeg var — som jeg alltid er — på jakt etter den perfekte kroppen». Kanskje noe av problemet hennes ligger nettopp her og ikke i bloggene hun leser. At hun gjør livet til en arena for å dyrke seg selv. Det valget er hun selv ansvarlig for, i et liv som har så mye mer å by på dersom man er villig til å heve blikket vekk fra seg selv.

Dersom dette hadde vært hennes private ideer, kunne man latt det være med det. Verre er det når slike ansvarsfraskrivelser løftes fram som kloke ord og høster positive kommentarer i landets største aviser.

Denne mangelen på kvalitetskrav avdekker en usunn sammenblanding mellom media og bloggere. Moteriktige innlegg som fremmer narsissisme øker åpenbart salget for mediene og markedsføringen av bloggerne. Men retorikken til Myhre bygger ikke samfunn. Ei heller bidrar Myhres poserende sutring til å hjelpe andre mennesker, med eller uten diagnose, til å finne en dypere glede ved å ta mer ansvar for egne liv. Derimot bidrar slike innlegg til en tidstypisk holdning; å bruke offerrollen til å slippe ansvar. Vel vitende om at hun har et stort publikum er denne ansvarsfraskrivelsen ekstra holdningsløs.

Jeg undres hva min hardtarbeidende farfar ville ha sagt dersom han ble forelagt en så navlelo-beskuende problemstilling som den Myhre og Aftenposten velger å utsette oss for.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook