Severdig, men lummert om pedofili

«Happiness» er noe av det minst «happy» på lerretet de siste åra, enda den kalles en komedie.

Det går om ulykke og perversjoner i amerikansk middelklasse i en forvirrende blanding av kynisme og glimtvis varme.

Todd Solondz gjorde seg bemerket for et par år siden med den svartmorsomme «Welcome to the Doll House» om pubertetens mindre sjarmerende sider. «Happiness» har vakt enda større oppsikt, og den er da også på en måte enestående. Du har nemlig ikke sett noe liknende før. Filmen tar for seg alt i pedofili, onani og personlig elendighet i et småborgerlig, amerikansk miljø og, ja, den inneholder komikk - av det bek- svarteste slag.

Men måten regissøren presenterer stoffet på, har ikke snev av komisjangerens tydelige signaler. Det er vanskelig å vite om Solondz er en iskald jævel på jakt etter nye, hippe vinklinger eller om han faktisk vil oss noe. «Happiness» skildrer jo den ulykkelige ensomheten. Iblant virker det som han har sympati med sine personer. Ofte henger han dem nådeløst, nedlatende ut.

Hva som uomtvistelig står til toppkarakter, er skuespillerprestasjonene. Dylan Baker er den pedofile familiefaren Bill, som fører de absurdeste samtaler med sin 12-årige sønn om både onani og pedofili, og lar det stå til med seg selv i familiebilen.

Pinefulle

Mange scener må ha vært pinefulle å spille inn. Baker er fascinerende god. Bills ekteskap med Trish (Cynthia Stevenson) er en parodi på den misforståtte forstadslykke. Trishs søster Helen (Lara Flynn Boyle) er en vellykket forfatter som stadig mottar obskøne telefoner fra naboen Allen (Philip Seymour), mens Joy (Jane Adams) er en mislykket folkrocksanger på desperat jakt etter lykke i form av mann. Legg til Camryn Manheim som spinngale Kristina, og du har et persongalleri i særklasse.

Bismak

Slik Tolondz gasser seg i kroppslige utskeielser, aparte innfall og menneskelig fornedrelse, ispedd gode og presise observasjoner, sender han ut doble signaler i fleng. Det gir en lummer bismak til hele prosjektet. Meget bevisst bruk av musikk understreker også inntrykket av en regissør som like mye er ute etter å vise hvor kul han er som noe annet. Men er du dobbel, så er du dobbel. «Happiness» er en severdig film. Du skal bare vite hva du går til.