Severdig Palme-thriller

Kanskje er det 12 års stadig tilbakevendende debatt og dramatikk omkring Palme-drapet som gjør at filmen om det aldri føles gysende spennende. «Den siste kontrakten» er likevel en severdig konspirasjonsthriller. Oliver Stone på svensk.

En Oliver Stone med slips, for å si det sånn, mer dempet og kontrollert i formen enn den amerikanske originalen. Der den ordentlige Oliver farer fram med pauker og basuner i sin besnærende vilje til å banke inn i oss sin oppfatning av det være seg Kennedy-drapet eller Richard Nixon, spinner Sundvall et løsere nett av friske forslag til gåtens løsning.

Det er både en styrke og en svakhet. Styrken er nettopp at han ikke som Stone blir monoman. På den annen side står han liksom ikke fullt ut for det filmen antyder.

Om han da er ute etter å antyde noe som helst. Kanskje vil Sundvall først og fremst lage en spennende film basert på John Crows roman.

Teori og virkelighet

Uansett er det umulig å se «Den siste kontrakten» uten stadig å jevnføre med virkelighetens spekulasjoner og teorier rundt mordet på Olof Palme. Han får vi se i gamle klipp, som gir en bakgrunn for å forstå at hans radikalisme provoserte flere enn godt var.

Sundvall lar den drevne leiemorderen John Gales/Ray Lambert (Michael Kitchen) være den som hyres av mystiske bakmenn for å ta livet av statsministeren. I hælene har han den dyktige politimannen Roger Nyman, godt spilt av Mikael Persbrandt, nyss overført til etterretningen for å kunne leve et roligere liv.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Den gang ei. Når han finner ut hvem Gales/Lambert er og hva han ser ut til å ha fore, får han ros av sjefen - og tas av saken. Mannen gir seg ikke så lett. Han driver sin egen etterforskning til stor bekymring for fru Nina (Pernilla August), som har all grunn til å gråte. Det gjør Pernilla uavlatelig, mens forbindelser til etterretningen, CIA, nynazister, løse eksistenser samt en norsk kontakt nøstes opp fram mot drapskvelden 28. februar 1986.

I en liten, men viktig rolle: Bjørn Floberg som håndlanger til leiemorderen, akkurat passe vill og gal.

Engasjerende

Spenningen ligger jo ikke i at man lurer på utfallet. Som thriller betraktet er filmen engasjerende nok, om aldri nervepirrende. Så var det virkeligheten. Er Sundvall ute og leker Oliver Stone, burde han tatt skrittet fullt ut og hengt bjella tydeligere på katten enn det han gjør.

Nå får vi en oppsummerende røverhistorie om noen kjente teorier, med en påminnelse på slutten om alltid å stille spørsmål ved demokratiet. Muligens er det Sundvalls viktigste poeng. Godt nok, det.