BJØRVIKA: Barcode funker fordi det kommuniserer godt. I internett-æraen er det like viktig å produsere godt content, som det er å lage gode byrom. Og snart kommer Munch-museet og står og vipper som en nikkedukke, skriver artikkelforfatteren. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpix
BJØRVIKA: Barcode funker fordi det kommuniserer godt. I internett-æraen er det like viktig å produsere godt content, som det er å lage gode byrom. Og snart kommer Munch-museet og står og vipper som en nikkedukke, skriver artikkelforfatteren. Foto: Paul Kleiven / NTB scanpixVis mer

Arkitektur:

Sex and the Instant City

Havet stiger og konsentrasjonsevnen faller. Og arkitekturen, vel, den går så det griner. Eller?

Meninger

Oslo endrer ansikt. For ganske få år siden var Oslos ansikt i all hovedsak bygårdene fra siste halvdel av 1800-tallet. I dag er det like mye en rekke ereksjoner i Bjørvika. In your face, liksom.

Men er det ikke egentlig ganske kult? Det viser iallfall Oslo som en selvbevisst, dynamisk og urban organisme. Og at byen får flere ansikt, er en bra ting. Mangfold er en viktig urban markør.

Nå for tida er det ikke omtanke og finesse som driver byutviklingen, men branding. Om Barcode da er et godt sted å være er egentlig ikke relevant. Barcode funker fordi det kommuniserer godt. I internett-æraen er det like viktig å produsere godt content, som det er å lage gode byrom.

Det som gjør Operaen vellykket er ikke at taket er et veritabelt offentlig rom, men hvorvidt denne ideen er godt kommunisert: Kriteriet for Operaens kvaliteter er dermed ikke lenger fenomenologisk, men bestemmes heller av hvor mange treff den har på Google.

I et globalt marked hvor byer konkurrerer om investering og mennesker, blir merkevarebygging sentralt. Dette er byen som salgsobjekt. Barcode sier det rett ut: Enhver handelsvare har sin strekkode – nå også byen!

Barcodes suksess som visuell identitet for Oslo viser ikke bare at det rager høyt over det meste annet i denne byen, men at det er noe vi faktisk vil vise fram. Shit – vi er rett og slett litt stolte over denne klovneparaden ved vannet, er vi ikke?

Samtidig rekker byen tunge mot verden og sier – Tjuvholmen! Snart kommer Munch-museet og står og vipper som en nikkedukke. Flott! Oslo etablerer sentrum. Og det vi lager her er det urbane karneval.

Oslo kler det nye seg. Byen viser ambisjoner og en litt flytende identitet. Den viser villighet til å ta steget inn i selfiens tidsalder. For kom hit, stå på Operaen med Barcode og soon to be-Deichmanske som backdrop, åpne kamera og hold det opp foran ditt og Oslos ansikt – det funker, sant?

Ja, åpne appen. Skroll nedover, kjenn på regnbuen av følelser, og noe av det ubehaget der, det er en viktig del av byens psykologi.

Den danske litteraturviteren Martin Zerlang har beskrevet hvordan de tidlige diagnosene av mentale lidelser oppsto med framveksten av metropolene på 1800-tallet: Agorafobi, nevrasteni, vertigo og klaustrofobi – en overstimulering av sansene og mentale stressreaksjoner i møte med en uoversiktlig urban tilværelse.

Så viser han hvordan forskjellige underholdningsarena ble etablert som et tiltak mot disse nye erfaringene – og kaller dem Funscapes (2007): Tivoli, funfairs, og seinere underholdningsindustri generelt, som alle krevde sine fysiske rom.

I klassikeren Delirious New York (1978), beskriver den nederlandske arkitekten Rem Koolhaas hvordan de tidlige fornøyelsesparkene på Coney Island på mange måter satte standarden for utviklingen av Manhattan, for eksempel gjennom å bruke elektrisk belysning til å lage to forskjellige byer: En dag- og en nattversjon, der nattversjonen var en drømmeaktig, nærmest forrykt versjon av den «ekte» dagbyen. Mer fortryllende, men også, kunne man si, enklere å ta inn.

Manhattan tok funscapet og bakte det inn i selve byen, i et ønske om å leve i en fantasi. I dag er vel New York like mye fiksjon som et faktisk sted: Hele verdens blåne.

På 1800-tallet hadde man tivoli. I dag har vi Facebook, Snapchat, Happn, Instagram osv. Funscapes for en ny tid, vår tid, der alt liksom er merfortere. Internett er på mange måter urbanitet skrudd opp til elleve, i smartdings-form.

Og sosiale medier er en informasjonskarusell, som tar det urbane, sosiale (inter) nettverket, og skaper et diorama; en miniatyrverden som underholder og gjør håndterbart det som kanskje egentlig ikke er det.

Våre digitale funscapes bryter den sosiale angsten ned i bits. Føles bedre. Sant?

Før sjekket vi på bar – nå matcher vi på Tinder. For byen må dette bety et visst tap av romlig relevans, og man kunne påstå at byen nå tjener mer som scenografi for våre nettlige liv, enn som scene for spontan sosial atferd.

Andre kriterier for byutvikling kan dermed settes i spill, hvor målet må være en annen estetikk: Mer slående, spektakulær, påkostet – der det meste ligger i overflaten.

Jeg kom til Oslo for fem år siden, og bosatte meg i sentrum. Den gang flyttet jeg inn i en byggegrop. Siden da har Torggata ristet av seg byggestøvet og steget opp som en fugl føniks (crow bar?). Bjørvika finner sin form.

Flere byggegroper skal det bli, men fadderullan – ting har skjedd. Og det har skjedd fort! Det jeg ser – post-Løkka, midFjordbyen, og pre-Hovin – fyller meg med en øm kjærlighet til denne byen. Den prøver så hardt, og for søren – den får det jo til! Og så tenker jeg – hva kan gå galt? Svaret er selvfølgelig: Veldig mye.

Og ting går jo galt hele tida.(#regjeringskvartalet. Eller?) Byen har blitt attraktiv, men de økonomiske kostnadene ved å bo her begynner etter hvert å sette rammene for hvem som kan.

Den nye byen er også et symptom på noe illevarslende – at penga flytter innover, og mens arkitektonisk mangfold øker, så presses menneskelig mangfold ut. Dette Oslo er en løpsk hest, som truer med å fly over alle hauger. Da er det viktig å ikke slenge henda i været, hypnotisert av den reine villheten i galoppen, men holde i de forbanna tøylene og forsøke å vri merra ned i slettere lende.

Det gjelder å holde seg i bevegelse, alltid se framover. Urbanitet er liksom litt farlig, det er det som gjør den så forlokkende, så … sublim.

For byen skal gi følelsen av å være et sted du kan drukne. Men vi må samtidig vite at vi faktisk ikke vil gjøre nettopp det, når vi plumper ut i den urbane suppa. Byen må også være til å leve med, for dem som ønsker å bo her.

Sånn at vi fremdeles kan stå der og kjenne på den skrekkblandede fryden, til navlen i ramen og campari-baserte drinker, mens vi ser på Oslonatta og vet at nå – nå – om litt, velter byen over på rygg, gliser skeivt, med bitte litt oppkast i munnvika, og sier: Føkk Bergen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook