KÅRE WILLOCH: Har skrevet sin selvbiografi, men i kjømda er en ny Willoch-biografi som skrives av Even Lange.  Foto: Morten Holm /SCANPIX
KÅRE WILLOCH: Har skrevet sin selvbiografi, men i kjømda er en ny Willoch-biografi som skrives av Even Lange. Foto: Morten Holm /SCANPIXVis mer

Sex, død og sykdom

Bør biografier bygge på taushetsbelagt informasjon?

KOMMENTAR: Biografier er etterspurt som aldri før. Men om de er i skuddet, er de samtidig under kraftig endring. Temaer som aldri før ble berørt, spiller i dag en viktig rolle.

Den biografertes seksuelle legning, som før var nærmest tabu, er nå blitt et hovedtema.

Gjennombruddet kom i britisk biografi rundt 1970, med Michael Holroyds Lytton Strachey-biografi i 1970, og Nigel Nicholsons «Portrait of a Marriage» i 1973. Det notoriske engelske lovforbud mot homofili var da opphevet. I Norge fikk vi biografien om Åsmund Sveen, og tar med glede imot andre homofil-biografier.

Død er annet emne. Hovedpersonens død ble før feiret som biografiens punktum, naturligvis, men dødsårsaken ble lite omtalt. Annerledes nå; i dag er det utenkelig at en biografi ikke dveler til dels inngående ved objektets død. Døden opptar oss, vi vil vite hvordan den inntreffer. I Norge får alle som bidrar til Norsk Biografisk Leksikon, pålegg om å oppgi dødsårsak så detaljert som mulig. Redaksjonen bestemmer hvor mye som skal med - og det er mer enn i forrige utgave!

Altså: biografien følger samfunnets moralutvikling. Sex og død opptar oss mer enn før, og ble uunngåelige temaer i enhver biografi.

MEN BIOGRAFIEN BLIR IKKE derfor ikke mer individrettet, mer personlig, som man kanskje skulle tro. Den blir bare annerledes enn før. Det ser vi av endringen i dens iboende menneskesyn. Før var den bærende metafor i den norske biografi «den ene mot de mange». Biografien fulgte her skjønnlitteraturen. For biografien betydde det at viljen ble sett som primær menneskelig drivkraft. Det var viljen som drev ham eller henne til dåd.

Hvor sentral den individuelle viljen sto før, ser vi gjennom Halvdan Koht. Født 1863, død 1965: En stor historiker, men ikke minst en stor biograf, med flerbindsverkene om Ibsen og Johan Sverdrup, og tallrike andre i ettbinds format - pluss alle de omfangsrike, 40- 50 sider biografier han skrev for førsteutgaven av Biografisk Leksikon. Alle viser hans tiltrekning mot viljen og viljens kraft. «Et bål av vilje», skrev han om Martin Tranmæl; det ble senere tittel på en biografi om ham. «En manns retning er mindre bestemt av hvor han kommer fra enn hvor han vil hen», som en av Kohts elever uttrykte det

I dag legger vi mindre vekt på den individuelle viljen. Vi tror vel egentlig ikke på den som kilde til storverk. Vi legger større vekt på samspill mellom mennesker, på nettverk, familie og venner, derunder selvfølgelig våre erotiske forbindelser til andre. Vi legger kanskje større vekt på hvem vi er, enn hvor vi går hen.

IKKE MINST LEGGER VI i dag vekt på sykdom. Sykdom og lyter, baksiden av helse og sunnhet, vies i dag stor oppmerksomhet generelt i samfunnet. I mediene står folk fram med sykehistorier som tidligere ville vært utenkelige. Forhold som ville anses strengt private, og som ville vært usmakelig å tale om, får førstesider rett som det er.

Også i den biografiske litt. står sykdom langt mer sentralt enn før. Blant Norges statsministere, slik de er samlet i antologien til Gudleiv Forr, Per Egil Hegge og Olav Njølstad, leser vi med særlig interesse om Frederik Stangs eller Kjell Magne Bondeviks depresjoner. Ja, vi forventer at sykdom omtales utførlig. Sindre Hovednakk fikk kritikk i Klassekampen (en materialistisk avis) for å ha gått for fort og lett over sykdommen til Torolf Elsters hustru, han skulle skrevet mer! I de kommende biografier om Trygve Lie (av Guri Hjeltnes), om den aldrende Haakon VII (av Tor Bomann-Larsen), om Kåre Willoch (av Even Lange) venter vi alle utførlige partier om sykdom. Nåde den biograf som neglisjerer dette emne i dag!

Men skal biografer derfor ha fri eller liberal adgang til taushetsbelagt informasjon fra leger og helsepersonell - for å kunne imøtekomme vårt nye behov for sykdomskunnskap?

Svaret bør være nei. Biografer bør arbeide under det samme generelle regimet som andre samfunnsbetraktere - journalister, analytikere. skribenter, bloggere. Og møte stenget dører i kildematerialet når de kommer til helseopplysninger. Legers og helsepersonells viten om pasienten bør nå som før være taushetsbelagt. Visse opplysninger bør altså fortsatt være diskresjonære av personverngrunner.

DET ER FLERE ÅRSAKER TIL DETTE: Dels øker omfanget av offentlig innsamlet helseopplysning om oss alle, slik at vi som borgere har krav på diskresjon fra helsesektoren. Dels er epikriser i dag mer utførlige enn tidligere, flere, større, mer detaljerte. I alle fall: biografer/historikere bør være underlagt samme regime som andre. Rollefordelingen bli uklar om biografer skulle stå i særstilling, slik det iblant hevdes at de gjør. Visse lovbestemte unntak finnes i alle fall for forskning. I de tilfeller der en biograf arbeider som forsker, får hun/han adgang. Men generelt, for utøvere av biografiskriving som litterært arbeid, forblir helsevesenets dører stengt.

Årsaken til at jeg med forholdsvis lett hjerte kan si dette, er at vi biografer finner fram til det interessante stoffet - derunder helseopplysninger - likevel. For det er først når slike opplysninger blir relevante i individets samspill med andre, at de blir virkelig interessante - og da finnes det annet kildemateriale enn pasientens betroelser til sin lege.

Mange biograferte har dessuten fått sin helsetilstand åpent drøftet i litteraturen allerede, eksempelvis Haakon Lie. Ifølge flere skildringer opptrådte han i 1950- og 60-årene med tegn på fremskredet hysteri, fråde rundt munnen osv., noe som Karl Evang, den virkelige leder av Orienteringskretsen og landets helsedirektør, så som en fremherskende psykopatisk galskap, ifølge Birgitte Kjos Foss' bok om Orientering. Knut Hamsuns journaler fra psykoanalysen av ham er vel kjent. De fleste av Sonja Wigerts eiendommeligheter er avdekket av Iselin Theien i hennes biografi. Jonas Lies malariaanfall («volynsk feber») er i detalj beskrevet av Bent Rougthvedt, på basis av hva Jonas Lie selv sa om hvordan har var blitt infisert ved fronten foran Leningrad. Og så videre. Selv uten formell adgang til helsevesenets epikriser, finnes det måter biografer finner stoff om sykdom og død på.

I slike tilfeller er det taushetsbelagte materialet kanskje mindre interessant enn det som er tilgjengelig likevel, fordi det som er tilgjengelig, stammer fra individets samspill med andre.

Om helseopplysninger skal være taushetsbelagt, og hvilken rett en person har til selv å bestemme dette, er ellers utførlig behandlet i Espen Sørbys Scharffenberg-biografi. Alene av denne grunn er denne bok et must både for biografer og for helsepersonell.

SELV HAR JEG ERFARING fra arbeidet med Vidkun Quislings biografi. Det var stunder under skrivingen da jeg gjerne skulle sett huslegens epikrise. Særlig for to episoder i Quislings liv er helseopplysninger særlig relevante: Hans sykdom, med høy feber, fra januar til mars 1940. Hvorfor lå han til sengs akkurat da Hitler forlangte at han skulle holde seg tilbake fra politikken, for å være «integer» ved eventuelt tysk overfall?

Videre den nevrologiske undersøkelse midt under rettssaken i aug. 1945: hvilken rolle spilte den for hans helsetilstand under hans eget forsvar? Dette spørsmålet kan ennå i dag vekke diskusjon.

Fraværet av tilgjengelige epikriser er kanskje en ulempe i disse tilfeller. Men nøye studium av tilgjengelig kildemateriale gir likevel biografen en åpning - og en (tror jeg) mer interessant og relevant åpning enn en formell epikrise ville ha gjort. Sykdommen vinteren 1940 var kanskje psykosomatisk, og blir ikke mindre interessant av denne grunn, enn om den i det ytre dreide seg om en langvarig influensa. Helsetilstanden som følge av en omfattende nevrologisk test under rettssaken, fikk stor virkning på Quislings evne til å forsvare seg selv - det viser rettsreferatet!

SÅ ALTSÅ: VI BIOGRAFER kan finne ut av våre objekters helsetilstand fra kilder som ikke nødvendigvis er dårligere enn det taushetsbelagte materialet. Av denne grunn kan man altså tvile på om det ville være riktig å tilstå oss en privilegert adgang til taushetsbelagt materiale. En annen ting er at det kan finnes gode grunner i enkelttilfeller til å lempe på taushetsplikten. Selvfølgelig kan det forekomme slike tilfeller. Men det ville bli unntaket fra hovedregelen - som bør være som nå.