Sex for feiginger?

- Det er nok kommet for å bli, sa skuespilleren Groucho Marx en gang han ble bedt om å uttale seg om fenomenet sex. Det samme kan man si om sex-debatten. Den blir vi ikke kvitt så lett.

Diskusjonen omkring Cinematek-programmet «Sex på kino» gjenspeiler et hangup i norsk debatt. Alt annet enn film blir plutselig diskutert: Lovparagrafer og sensur, hva som er verst/best av vold og sex, om kvinner blir diskriminert og utnyttet (mennene kan bare ha det så godt), og til sjuende og sist blir det hele naturligvis politianmeldt. Det er som et deja vu fra etterkrigstidas middelalder; det sensurlystne, viktorianske, crazykomiske 60-tallet.

  • 60-tallet? sier du forskrekket. Var ikke det frigjøringens tiår? Da pornobølgen feide over landet og hippiene gikk med åpen buksesmekk døgnet rundt? Joda, men vel så påfallende var styrken i forsøket på å sette stopper for alt som smakte av sex i offentlig sammenheng. Det er ikke mer enn drøyt 30 år siden Ingmar Bergmans «Tystnaden» ble skamklippet, mens hans kjærlighetsfilm «Sommaren med Monika» ble vist i USA under tittelen «Monika, the story of a bad girl». Vilgot Sjømans «Jag är nyfiken - gul» og Jens Bjørneboes «Uten en tråd» (både boka og filmen) ble forbudt. Krf.-representanter på Stortinget viste en påfallende interesse for alt som smakte av svensk TV-teater på norske skjermer.
  • La oss skjære igjennom hele denne provinsielle tradisjonen og ta det for gitt at det Cinemateket gjør, er eller i verste fall burde være legitimt. Så kan man stille spørsmålet: Hva slags filmer er det Cinemateket har satt på programmet? Og hva er det de gjenspeiler?
  • Cinematek-ledelsen har på ingen måte gått for langt. Den har ikke gått langt nok. Programmet inneholder for mange mainstream spillefilmer. Som sex-filmer betraktet er disse filmene bare for feiginger. Skal det komme noe interessant ut av diskusjonen i kjølvannet av en slik kavalkade, burde man snevret inn feltet og først og fremst vist ekte sex- eller pornofilmer.
  • Hvor er for eksempel sjangerens i enhver forstand største skuespiller John C. Holmes (det fins 2500 filmer å velge mellom)? Hvor er spanjolen Jesus Franco, mannen bak klassikere som «Vampyros Lesbos» og «Venus in Furs»? Hvor er eksempler på tysk og italiensk 70-talls film, f.eks. de såkalte «Schulmädchen»-filmene? Hvor er den kvinnelige (!) regissøren Doris Wishman, som lagde klassikere om kjønnstransplantasjon (bl.a. «Let Me Die A Woman»)? Og hvor er Ed Woods eskapader i sexbransjen? Og for den saks skyld: Fins det eksempler fra den perioden da pionerer i land som Argentina og Frankrike like etter århundreskiftet begynte å lage kortfilmer som uten å bekymre seg over handling eller personkarakteristikk skildret seksuelle aktiviteter?
  • «Sexploitation» er en betegnelse som dekker alt dette. Begrepet føyer seg inn i rekken av undersjangrer dypt under den pyntelige Hollywood-fasaden. De forskjellige exploitation-regissørene og skuespillerne er på godt og vondt filmindustriens outsidere.
  • Innenfor exploitation-feltet fins naturligvis store muligheter for framtidige Cinematek-kavalkader. Men jeg tror man står seg - igjen unnskyld uttrykket - på å være betydelig mer stramme i opplegget.

For å få demonstrert hvor latterlig denne debatten var, skal du gå på Cinemateket seinere i sesongen og se filmversjonen av «Uten en tråd». Etter å ha forundret deg over at skuespilleren som framstiller orgasme-eksperten Dr. Peterson har tatoveringer på armene (lenge før det ble hipt), kan du more deg over orgasmene i filmen. De er symbolisert med bilder av sprutende fontener og fyrverkeri; bilder så uskyldsrene at de kunne vært hentet fra en TV-reportasje av Erik Diesen. Filmen er fortsatt forbudt.

Etter min mening har den utmerkede Cinematek-ledelsen i dette tilfellet spent lerretet for vidt. Programmet er - unnskyld uttrykket - altfor sprikende. Det er ærlig talt vanskelig å se sammenhengen mellom filmer som «Manndomsprøven» og «Deep Throat», bortsett fra at begge forteller om seksuelle drifter. Men det er det i sannhet ganske mange filmer som gjør. La oss heller definere sex-film som en film der sex-skildringen er hovedmotivet for å lage filmen. Pornografi blir det i tillegg straks skuespillerne virkelige «gjør det» foran kameraet. Slik sett er ikke «Basic Instinct» noen sex-film, men en film om mord der sexskildringen inngår som en del av et handlingsforløp.

De siste åra er interessen for denne typen filmer økende blant cineaster verden over. En rekke bøker med større eller mindre forskerverdi er utgitt om såkalt «incredibly strange films», utrolig merkverdige filmer, hvori opptatt filmer som utnytter visse miljøer eller handlingsmønstre: Tenåringsfilmer, motorsykkelfilmer, rusfilmer, strandparty-filmer, monsterfilmer, vampyrfilmer, skrekkfilmer, kung fu-filmer, zombie-filmer, kvinner i fengsel-filmer, filmer med bare svarte skuespillere (blaxploitation-filmer), filmer av utpregede lavbudsjett- og B-film-regissører som Ed Wood, Russ Meyer, Roger Corman m.fl. og altså sexploitation-filmer.

Dårlig smak, sa du? «All kreativitets verste fiende er god smak,» sa Picasso. Først når man rendyrker et program av den typen Cinemateket her legger opp til, kan man diskutere verdien av denne typen filmer. Har de noen kvalitet? På hvilken måte er de nyskapende? Sier de noe om tida de ble laget i? Hva kan de fortelle oss om det (ofte svært store) publikummet som har gjort filmene til økonomisk lønnsomme foretak?