Sex for to solister

Beklager, alle med skyhøye forventninger: Vigdis Hjorths «Fransk åpning» er ingen dampende erotisk roman. Derimot er den en urovekkende, nesten uhyggelig, fortelling om en kvinnes jakt på nærhet og bakkekontakt. Sex er bare ett av flere kommunikasjonsmidler.

Det å leve et autentisk her-og-nå-liv kontra det å være fjern og bare tilsynelatende i kontakt med virkeligheten har vært temaet i Vigdis Hjorths siste romaner, både i «Med hånden på hjertet» og «Drama med Hilde». I «Fransk åpning» er prosjektet stramt og konsekvent gjennomført. Det er helt logisk - og altså verken maniert, påklistret eller spekulativt - å la romanens hovedperson, Laura Buvik, få bind for øynene og truse med fransk åpning.

Vellykket

Det er noe nifst gjenkjennelig og tidstypisk ved Laura Buvik. Hun er hva man i det ytre ville kalle vellykket; har sitt eget halvfilosofiske kåseri-program i radio, en kropp som kan mestre en New York Marathon og en kjæreste på behagelig avstand.

Avstanden er kontrollert og selvvalgt, men problematisk. Laura kommuniserer gjennom telefonsvareren og radioen. Det nærmeste hun kommer den fysiske virkeligheten er øresus og blodsukker under de milelange joggeturene hun tar hver dag. I radioen snakker hun derimot om å bryte ned avstand; om å huske barndomsopplevelser, bygge broer, motta hemmelige beskjeder fra fremmede og å hengi seg til nytelse.

Se og bli sett

Når Laura selv hengir seg til en fremmed mann, lar hun det skje på pornografiens premisser. Det handler om å se på og å bli sett på. Kontakten er redusert til to personers ensomme onani. Fellesskapet er avstengt av Lauras bind for øynene. Ved å gå helt opp i rollen som objekt, kan den overkontrollerte Laura samtidig oppgi kontroll og ansvar.

Det er påfallende at dette erotiske eksperimentet handler så lite om lyst og nytelse. Når man som leser føler det farlig og ekkelt, er det ikke fordi elskeren stikker fremmedlegemer, kanskje kniver, inn i henne. Det er fordi Lauras desperate sug etter å fylle sin egen tomhet blir så tydelig.

Kontraster

Vigdis Hjorth innfører en rekke bipersoner i romanen, som alle tydeliggjør Laura-skikkelsen fordi de er skarpe kontraster. Naboen Hanne er en hyperaktiv skikkelse som jobber på gamlehjem, i daglig kontakt med det ukontrollerbare forfallet og døden, men på like intens søken etter «meningen med livet». Hun hopper som en geit mellom alle markedets frelsestilbud, fra spåkoner til tai chi, men klarer likevel å etterlate spørsmålet om hvem som er den mest nevrotiske. Hysterikeren Hanne eller den overkontrollerte Laura?

Fremmedgjorthet

Vigdis Hjorth forsterker effekten av Lauras fremmedgjorthet når hun bryter opp handlingen med kjøreplanene for Lauras radioprogrammer. De «dype» og pretensiøse temaene som Laura flørter med i «Ellevehalvtimen» beskriver i konsentrert form de ømme punktene i hennes eget liv: Mangelen på alminnelig, grei kontakt med seg selv og de andre.

Vigdis Hjorths ofte burleske humor og vittige utlevering av dårskapen i kvinneskikkelsene, er til stede bare som en vag undertone i «Fransk åpning». Språklig sett kjører hun slalåm mellom sexklisjeer og tabuord, uten å bomme på portene. Løpet er intenst og bevisst utført av en forfatter som har kontroll (!) over virkemidlene.