På tiårsdagen for sexkjøpsloven, 15. juni, brukte LO-rådgiver Jonas Bals to sider i Klassekampen til å kritisere meg og andre som ønsker å fjerne lovene som gjør det vanskeligere å selge sex.

Han mener at når vi omtaler prostitusjon som arbeid, skaper vi en myte som «bidrar til å opprettholde undertrykking og tvang». Når vi kaller det arbeid, utelukker vi, ifølge Bals, at de som selger sex også kan være ofre, og begrepsbruken «bagatelliserer prostitusjonens vold og overgrep».

Jeg sliter med å følge logikken i Bals’ argumentasjon. Vanligvis usynliggjør vi ikke maktforholdet på arbeidsplassen, eller i kapitalismen for øvrig, ved å snakke om utnyttet lønnsarbeid som arbeid. Selv ikke når folk blir utsatt for vold eller andre overgrep på jobben. Å nekte å kalle noe arbeid er snarere en effektiv undertrykkelsesmekanisme, som når vi regner kvinners arbeid i hjemmet som fritid.

Fagbevegelsens svar på maktskjevhet og maktmisbruk i arbeidslivet er ikke å benekte at noe er arbeid, men snarere motmakt, reguleringer og tilbud om kompetanseheving og velferdsordninger. Slik styrker vi arbeidstakerne i møte med arbeidsgiver. Det samme bør vi gjøre for sexarbeidere.