Sex, løgn og avlyttingstape

Den omdiskuterte prostitusjonsfilmen «Call Girl» er både elegant og litt for ekkel.

FILM: Den omdiskuterte og politianmeldte filmen «Call Girl» har funnet veien over riksgrensen, til et land der den er mer tilbøyelig til å bli sett på som en thriller og et tidsbilde mer enn en vandrende injurie.

«Call Girl» er løst basert på en virkelig prostitusjonsskandale fra syttiårenes Sverige, der det ble oppdaget forbindelser til rikets mektigste. Filmen dikter videre på denne historien og lar landets progressive statsminister bestille et møte med en mindreårig prostituert, og dét på en tid da Sverige hadde en progressiv statsminister, ved navn Olof Palme.

Palmes etterkommere reagerte ikke overraskende med harnisk, og filmskaperne gikk med på å klippe ned selve sextransaksjonen slik at statsministeren skulle bli mer anonym. Så tok alle hverandre i hånden og gikk videre med livene sine.

Elegant
Selv etter nedbarberingen er «Call Girl» på to timer og tyve minutter, og dét er litt mer enn en thriller tåler. Men den er svært velturnert: Tidskoloritten er så overbevisende at du nesten kjenner lukten av vegg-til-vegg-teppene på de trøstesløse offentlige institusjonene, den særegne, brå klipperytmen tillater regissør Mikael Marcimain å bevege seg raskt videre når det ikke er mer informasjon å hente i et gitt bilde, og mange av de visuelle løsningene er elegante.

Når politimannen som etterforsker prostitusjonssaken (Simon J. Berger) forfølges i bil, følger kamera stille med på det som skjer, hengende høyt over gateplan. Når faren seiler nærmere, er det både pent og nifst å se på.

Svette rom
Historien følger tre hovedspor: Politikerne, politiet og de prostituerte, sistnevnte gjennom tenåringen Iris (Sofia Karemyr), som bor på institusjon grunnet ymse dysfunksjonalitet i familien og som ved et tilfelle bringes inn i de svette, skjulte rommene der mennene på toppen av samfunnet møter kvinnene på bunnen.

«Call Girl» er på mange måter et klassisk, desillusjonert raddisprosjekt der de svake er maktesløse i kampen mot utbytterne: Rike, hvite menn med penger og posisjon som beskytter hverandre. Stieg Larsson spøker på loftet. Men det skal sies at Iris er fullt i stand til å ødelegge for seg selv uten hjelp fra det-jævla-samfunnet.

Hun er så troverdig at det er trist: Så full av mistenksomhet og markeringsbehov at det bare er et spørsmål om tid før hun går utfor skrenten. Men de hun møter er opptatt av å skyve henne nærmere ødeleggelsen snarere enn å passe på henne.

Fornøyelig August
Fremst i rekken av disse står horemammaen Dagmar, vulgært karismatisk og fornøyelig fæl, spilt med deilig overskudd av Pernilla August. Som Dagmars ektemann og vedheng Glenn gjør Sven Nordin en fin rolle, men det er et minus at både han og filmens øvrige menn tydeligvis har blitt instruert i å være så prustende og ekle som mulig.

Heldigvis finnes det humor i forargelsen, som når en av de prostituerte forteller at hun ikke kan bli for lenge på en orgiastisk hotellmiddag med toppolitikere til stede, fordi hun snart har eksamen. I hva?, spør de andre. Statsvitenskap, svarer hun, til hyl av latter.