Sex og cello

«Den sanne historien om to søstre som delte en lidenskap, en galskap og en mann» oser reklamen mykporno-pirrende for filmen «Hilary og Jackie», Oslo-aktuell under filmdagene i helgen. Men er «den sanne historien» snarere en filmatisert hevnakt?

Jacqueline du Pré (1945- 87)

«Jackie» er Jacqueline du Pré, det engelske cello-geniet som fikk diagnosistert multippel sklerose som 28 åring. En glitrende karriere bråstoppet, og 14 vonde år seinere, i 1987, døde hun. «Hilary» er hennes tre år eldre, ikke fullt så musikalsk begavede søster, og for et drøyt år siden utga hun og den mer umusikalske lillebroren, Piers du Pré, «Et geni i familien. En nærgående erindringsbok om Jaqueline du Pré». Den er et usedvanlig plaprete og kikkervennlig stykke triviallitteratur og er blitt behørig slaktet som ondsinnet og hevngjerrig, men ligger altså til grunn for enø- ifølge engelske filmkritikereø- isolert sett god film med selveste Emily «Breaking The Waves» Watson i rollen som Jackie.

Og som reklameteksten med sedvanlig reklametekst-eleganse rauter videre: «Rivaliseringen mellom søstrene er dramaet i Jacqueline du Pré-filmen som nok vil provosere musikkelskere fordi den tragiske og berømte cellist hadde meget usympatiske sider. Men Elgars cellokonsert er like skjønn og kunstneren like genial.»

Det er da noe. Flaks for Elgar og genialiteten at de gikk klar av både nervesammenbrudd, dødelige muskelsykdom, Hilary, Piers, filmselskapet og reklamebyrået. Men desto verre for Jacqueline du Pré og hennes ettermæle som fikk og får hele bøtta.

Sex

Alle, både filmskapere og biografiskrivende søsken, vet at sex selger bedre enn cello. Og ingen trenger Freud grunnfag for å fatte at en dyr Stradivarius, klemt mellom beina på en lyslanghåret ung kvinne i heftig, kastende musisering, er en sexy cello. Ikke sexy nok til å bære en hel film, det er så, men kan du spe på med et sexy nervesammenbrudd, der det nervesyke geniet begjærer sin søsters ektemakeø- og så å si av humanitære grunner innvilges å knulle svogeren på familiesamtykket blå reseptø- er du et langt stykke nærmere «break even». Og hvis det MS-syke geniet til sist havner i rullestol der hun bitter og følgelig usympatisk hilser mannlige besøkende velkommen med oppfordringen «Fuck me», begynner bok-og filmentreprisen å smake av fugl, selv om lukten er en annen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Og da spiller det mindre rolle at hele storyen bygger på to personers påstander. To personer som riktig nok på side etter side tårefylt bedyrer sin kjærlighet til den avdøde søster og hennes skjønne cellokunst, men like ofte framstiller seg selv som arme ofre for hennes dominerende tilstedeværelse og talent. Og som nå har valgt å kravle ut av skyggen og stille sin berømte søsters mørkeste øyeblikk til skue, formodentlig mot en pen stabel mottatte og forventede sølvpenger.

Lykken

Historien om Jacqueline du Pré, slik Hilary og Piers forteller den, er historien om den lykkelige familien som ble ødelagt av det egosentriske geniet. Moren, en ambisiøs musiker og lærer, var så nært knyttet til sitt mellomste barn at den eldste og yngste ble skjøvet unna, men der den unge og etterhvert vakre Jacqueline vant kritikerne, publikum og drømmeprinsen Daniel Barenboim (pianist og dirigent), var det Hilary og Piers som fant den ekte lykken gjennom ekteskap, barn og pene hjem. Dette ble utålelig for Jackie, postulerer Hilary. Og da jet set-livet i skyttel mellom verdens store konsertscener ble for mye for Jacqueline, samtidig som ekteskapet med Danny slo sprekker, fikk hun det for seg at bare Hilarys ektemann Kiffer kunne redde henne. Først og fremst fordi han var den eneste som ikke var dødsimponert av henne, men behandlet henne som en vanlig engelsk landsens jente, ifølge Hilary. Og hun lanserer teorien om at Jackies krav på Kiffer var et misunnelsens forsøk på å ramme

søsterens familielykke, den hun aldri hadde fått til selv.

Ekkel

«A Genius In The Family» er en nokså ekkel, kvasipsykologisk taper-beretning der forfatterne i det ene øyeblikket framstiller seg som ofre for søsterens geni, i det neste soler seg uhemmet i glansen av det. At musikerkolleger som kjente Jacqueline du Pré fra andre sider protesterer, er ikke vanskelig å begripe, og hvis det er korrekt at Daniel Barenboim har sagt: «Kunne hun (Hilary) i det minste ikke ha ventet til etter min død?», er også det til å fatte.

Bokas begrunnelse, ut over å innbringe forfatterne penger, er ikke lett å få øye på, og spørsmålet om hvorvidt den ville ha blitt filmatisert uten de pikante sex-detaljene er både stilt og besvart i England. At filmen forteller «den sanne historien om to søstre» er høyst tvilsomt, mye tyder på at ordet «sanne» burde vært skiftet ut med «spekulative».