Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Sex og singelliv

Helen Gurley Brown ba kvinner omfavne sin egen seksualitet i en tid der slikt ikke var stuerent. Denne uken døde den legendariske Cosmopolitan-redaktøren.

DØDE DENNE UKEN: Cosmopolitan-redaktør Helen Gurley Brown mente kvinner burde dyrke sin egen seksualitet og jobbe med å gjøre seg selv så attråverdige som mulig. Her poserer hun for Dagbladets Agnete Brun i 2005. Foto: Agnete Brun/Dagbladet.
DØDE DENNE UKEN: Cosmopolitan-redaktør Helen Gurley Brown mente kvinner burde dyrke sin egen seksualitet og jobbe med å gjøre seg selv så attråverdige som mulig. Her poserer hun for Dagbladets Agnete Brun i 2005. Foto: Agnete Brun/Dagbladet. Vis mer

Du må hjelpe deg selv i dette livet. Ingen andre vil gjøre det. Sex er noe du kan bruke. Det er, tilfeldigvis, også noe du kan og bør nyte. Slik kan kanskje livsvisdommen til Cosmopolitan-redaktør Helen Gurley Brown oppsummeres.

Eller kanskje heller slik: «Snille piker kommer til himmelen, de andre kommer dit de vil». Det var hennes livsmotto, som hang på kontoret hennes til hun døde denne uken, nitti år gammel, etter et liv levd i kontroversenes vindkast. Hun ble vekselvis ble hyllet og kritisert av feminister, og kunne bli kalt radikalt progressiv og reaksjonær med få minutters mellomrom.

Helen Gurley Brown hadde jobbet seg opp til å bli den best betalte kvinnelige reklametekstforfatteren på USAs vestkyst da hun ga ut sitt manifest «Sex and the Single Girl» i 1962. Den var en klar nier på anstendighetens Richters skala. Fortørnelsen freste og salgstallene svulmet.

I boken forkynte Brown at kvinner kunne og burde omfavne sin egen seksualitet, og at single kvinner var vinnere som kunne ta for seg av verdens goder, mannemessig og karrieremessig.

Da Brown tok over som redaktør av Cosmopolitan i 1965 omdefinerte hun med stor suksess kjerneleserne fra husmødre til unge, urbane kvinner. Ut gikk barnestell og matlaging. Inn kom karriere, samliv, vennskap, mote og sex, sex, sex. Nye Cosmopolitan gikk direkte inn i livets mest intime og sårbare sfærer.

Brown skapte en seiglivet sjanger: De glansede «Slik gjør du»-forsidene som roper etter deg fra hyllene på Narvesen, er hennes verk. «Du kan ikke bare sitte der som en muffins og vente på at folk skal komme og oppdage hvor søt og sjarmerende du er», sa Brown. «Du må gjøre deg selv mer muffinsaktig hele tiden, så du er en bedre muffins å spise».

Hun selv var en selverklært grå mus, som gjenoppfant seg selv på vei fra den bittelille hjembyen dypt i fjellheimen i Arkansas til Los Angeles. Mest av alt ville hun at andre kvinner som følte seg museaktige, «23-åringer med nesen trykket mot vinduet», skulle innse at også de kunne være sexy, glamorøse og selvsikre, bare de gikk inn for saken. Typisk nok sa Brown om sin egen ektemann, filmprodusent David Brown, som hun giftet seg med som 37-åring, at «han var mannen jeg jobbet så hardt i så mange år for å fortjene».

Cosmopolitans rolle som ublu og selvsikkert rådgivningsorgan var nok viktigere på sekstitallet enn nå. Og dessuten: Hvordan skal leseren de stadig oppfordrer til å forbedre seg, finne balansen mellom aksept og ambisjoner, mellom satt ro og angstfylt streben etter å bli den perfekte kjæreste, sexpartner, medarbeider? Om høyeste ambisjon er å være attråverdig, definerer man seg selv utenfra og ikke innenfra.

Et blad som Cosmopolitan, som kjekt foreslår one-size-fits-all-løsninger for livets mest intrikate og individuelle utfordringer — de som er knyttet til nære relasjoner — krever selvstendige, distanserte lesere, som klarer å skille ut det som er relevant og det som ikke er det. Det er også noe glatt og grunt ved troen på at om du bare ønsker sterkere, jobber hardere, blir bedre, så kan du få mannen, jobben, livet, du drømmer om. For den som sluker det budskapet, kan skuffelsene bli mange.

Helen Gurley Brown mante sine lesere til en sunn selvstendighet og til en mindre sunn hyperårvåkenhet overfor andres, og særlig menns, blikk. Selv levde hun i et langt og etter alt å dømme trofast ekteskap, som avholdskvinne og arbeidsnarkoman. Ansiktet og den tynne kroppen var et produkt av strenge treningsprogram, nøyaktige dietter og tallrike plastiske operasjoner. Til sin dødsdag trodde hun på det hun solgte.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media