Sex og svart humor

At en samtale på Internett kan fungere på en teaterscene, og at grov og slibrig sex-prat på en stor skjerm kan virke så lite anstøtelig, tror man ikke før man har sett Patrick Marbers nattsvarte samtidscollage «Nærmere» på Oslo Nye. Her går rå humor hånd i hånd med desperat samtidsfølelse i til tider gnistrende teater.

Det er et samtidsdrama, og det er et finmasket kammerspill med fire mennesker gjennom fire år på 90-tallet. Det begynner i skyggen av et minnesmerke over hverdagshelter i London. Det utspiller seg i skyggen av idealer vi aldri klarer å etterleve, og det slutter i skyggen av samme minnesmerke. Hele tida er minnesmerket bakteppet i Patrick Marbers uhyre presise og samtidig uglamorøse disseksjon av sex, kjærlighet, død, kjønn, samliv, utroskap og menneskelig utilstrekkelighet på 90-tallet.

Raffinert

Marbers stykke, både hyllet og priset i England i fjor, er ikke enkelt å spille. Det er på den ene siden en raffinert komedie med mange malisiøse og beske replikker som treffer publikum, men som rammer stykkets personer. På den andre siden er det uendelig trist. I vår tids egen hurtige rytme avspeiler det en menneskelig nakenhet og ensomhet som forsøkes døyvet ved å seksualisere kjærligheten, og manipulere seksualiteten. De møtes og går fra hverandre, stykkets personer, går til sengs og sårer hverandre. Men uten å komme nær hverandre. For å kunne det, må man, som stykkets tragiske figur, strippersken Alice (Marit A. Andreassen) sier, «...våge å nærme seg seg selv».

Dette er livet som slumpetreff. Som nytelse og selvdestruksjon. Direkte, nådeløst, med masse svart humor og med så mye grovissnakk at det neppe er det teaterstykket du tar svigermor med på første gang.

Nydelig

Skjønt - slik det spilles på Oslo Nye i Kjetil Bang-Hansens trygge iscenesettelse, naturalistisk, med en glassklar og nesten høy stil i et kjapt klippet realistisk hverdagsdrama, blir sexpraten mer vågal enn støtende. Innvendingen mot regien er snarere at den ikke får hele kjøttsiden i Marbers tekst ut, og at ensemblespillet tidvisoverskygger byggingen av den enkelte karakter.

Men ensemblet spiller nydelig, med storbysordin og utfall i samstemt kvartett, der de vikler seg ut og inn av hverandres liv. Geir Kvarme, som bare blir bedre og bedre på Oslo Nye, har full kontroll på personalia-journalisten Dan. Noe av stykkets sårhet kommer ut i hans spill mot Alice og fotografen Anna, varsomt håndtert av Ingrid Vollan. Mens sarkasmene og kynismen og også det som gjør dette til forsonende og tankevekkende teater, finner sitt uttrykk i Anders Hatlos lege Larry.