Sex og tragedie

Skitten sex og tragisk familieliv om hverandre.

BOK: «Tanken på biff og fitte motiverer meg til å drikke mer øl», forteller hovedpersonen i Stig Aasviks andre roman, «Costa Blanca». Utsagnet er på mange måter betegnende for jeg-fortellerens fluktliknende opphold i Buenos Aires: Det går mye i bordeller, blodige biffer, porno, onani, drikk og hor. Romanen åpner med en mislykket sexscene som forsøker å være så skitten og eksplisitt at Aasvik gjør Torgrim Eggens bokaktuelle Cuba-elskov rangen stridig. Men først og fremst har hovedpersonen forlatt Norge for å komme bort fra, og muligens klar av, sin tragiske familiehistorie. Hans ressurssvake søster har begått selvmord, og den tidligere litteraturstudenten bebreider henne både at han har måttet reise vekk og at han er blitt den misantropisk anlagte mannsgrisen han oftest framstår som i boka: «Det er du som har vekt den mannevonde mannslingen i meg.» For å bearbeide sorgen over hennes tragiske liv og død og komme seg videre, bestemmer han seg for å skrive historien hennes.

Terapiskriving

«Costa Blanca» handler derfor delvis om en jeg-forteller som virrer rundt i gatene i Buenos Aires, blir slått ned og studerer kvinnerumper, og delvis om historien han er i ferd med å skrive - historien om søsterens, og delvis også sitt eget liv. Boka tematiserer skriving som terapi og forholdet mellom historieskriving og «virkelighet», men er også en sår barndomsskildring og en sørgelig søskensaga.- Søsterens historie forteller hovedpersonen i du-form, henvendt til sin døde slektning. Historien hennes inneholder alt sosialmyndighetene har lært oss å kjenne som veien mot stupet: Hasjrøyking før tenåra, fester, eldre menn, ung alenemor, stadig nye fedre, kommunale leiligheter. Men en dag bestemmer hun seg for å begynne på nytt: Hun tar med seg barna og sin siste mann til Spania, der hun har leid et hus via Internett.

Tap og sorg

Spania-oppholdet er begynnelsen på slutten. Søsteren og familien hennes blir lurt av utleieren, og når de nekter å godta det, iverksetter utleieren et terroraktig angrep som bare blir verre og verre når familien likevel ikke gir seg. Spania-historien likner påfallende mye på en reell historie som en rekke norske aviser dekket for to år siden, om en familie som kranglet med utleier om et hus i Spania. Tidspunktet er omtrent det samme, begge familiene var fra Horten. I avisene var det utleiers versjon som dominerte, her er det leietakerens, og slik sett kan «Costa Blanca» også leses som et stykke mediekritikk. Først og fremst er det ei bok om tap og sorg, om den dårlige samvittigheten som oppstår når noen man kanskje ikke har gjort det man kunne for, plutselig er borte. Hovedpersonens desperasjon og grisesnakk får ikke sjelden komiske utslag som det aner meg er utilsiktet. Det samme gjør bokas ofte høytidelige, humørløse tone. Men sin klisjéaktige forutsigbarhet til tross, det er vanskelig å ikke la seg gripe av søsterens tragiske liv, og den sjokkerende Spania-historien er fortalt med driv.