Sex og vold i norsk film

FILMTILSYNET har satt en aldersgrense på 18 år for Pål Sletaunes siste film «Naboer», som har premiere i dag. Begrunnelsen er at Naboer i en sentral skildring blander «sadistiske handlinger med seksualitet», og «koblingen mellom vold og seksuell nytelse». Jeg har sett filmen, og er enig i at «den sentrale skildringen» er sterk kost. Men fra å være klar over og gjøre oppmerksom på det, til å sette attenårsgrense på filmen, er et langt steg.

Spørsmålet er hva som egentlig skjuler seg bak Filmtilsynets språkbruk for begrunnelsen, som kategoriserer mer enn forklarer. I hvilken sammenheng står «sadismen og nytelsen» i den sentrale skildringen det er snakk om? Filmtilsynet vurderer tydeligvis sekvensen som for voldsom for femtenåringer, isolert sett. Hvis man ser filmen under ett, blir det tydelig at sekvensen ikke fungerer som sadistisk, men heller som et uttrykk for hovedpersonens psykiske tilstand. Filmtilsynet tillater stadig vekk femtenårsgrense på filmer hvor grunn-tonen er sadistisk, og den ene likegyldige voldsscenen etter den andre pøses ut. Også den standariserte og livløse softpornoen passer godt for femtenåringer, skal vi tro den samme institusjonen. Spørsmålet mitt er: Hvordan klarer Filmtilsynet å tillate så mye likegyldighet, og samtidig forby femtenåringer å se en film hvor grunntonen absolutt ikke er sadistisk, men heller motsatt? «Naboer» er en skildring om en ung manns forvirring og smerte. Vi følger ham gjennom et psykologisk grenseland, hvor vold og seksualitet inngår. Denne reisen er fortalt på en måte som skaper undring, og som oppfordrer til deltagelse og oppmerksomhet fra tilskueren. Dette skal vi altså ikke gi til norske femtenåringer. Hvorfor? Konklusjonen min må bli at vi ikke skal gi det til dem fordi det kan oppleves som nært og mangetydig, og få dem til å tenke på nytt. Da heller fôre norsk ungdom med flere standardbilder og mer likegladhet.