Sex på sosiologisk

BOK: «Meningen med sex» er en tverrfaglig kulturcocktail med seksualiteten som rød tråd. Det er blitt en tankestimulerende og fruktbar bok, redigert av kjønns- og medieforsker Wencke Mühleisen og billedkunstner Christel Sverre. Bidragsyterne er hovedsakelig norske, samt noen svenske og danske, akademikere og kunstnere. Her er litt for enhver smak, alt fra kunst laget av kroppssekreter som bæsj, sæd og oppkast, til høytsvevende innføringer i skammens sosiologi og begjærets demokratisering. En god del porno er det også blitt, som seg hør og bør.

Med åpningssitat fra Michel Foucaults «Viljen til viten» (1976) er det ingen tvil om hvilken idéhistorisk tradisjon denne boka plasserer seg innenfor. Temaet belyses gjennom bidrag fra ulike kulturelle disipliner som kunst, estetikk, litteratur, film, pornografi og forskning. Eller er det egentlig omvendt? Er det disse feltene som belyses ved hjelp av seksualiteten? La oss nærlese Foucault-sitatet som innleder forordet: « … Seksualiteten er ikke det mest medgjørlige elementet i maktrelasjonene, men snarere et av de elementene som lettest lar seg utnytte: Den er anvendbar for de fleste taktikker og kan tjene som støttepunkt for de forskjelligste strategier.» Over tretti år senere kunne vel ikke en slik karakteristikk være mer treffende for hvordan hele kulturindustrien bruker seksualiteten som et instrument for å markedsføre sine prosjekter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Seksualiteten endrer seg når omgivelsene endrer seg. Mye av den intellektuelle litteraturen om sex etter Kinsey-rapportene på 40- og 50-tallet har konsentrert seg om sex som en sosiokulturell konstruksjon. Grunnlaget ble for alvor lagt med boka «Sexual Conduct: The Sources of Human Sexuality» (1973) av sosiologene John Gagnon og William Simon. Siden har seksualiteten i stadig økende grad vært benyttet for å forstå sosial interaksjon og bevegelser i samfunnet.

Det sosiologiserende synet på sex er også det dominerende i «Meningen med sex». Boka tar for seg de mange iscenesettelsene av seksualiseringen i samfunn og kultur, og hvilke roller menneskene inntar i ulike seksuelle spill. Her tematiseres også det seinmoderne menneskets utfordringer, som søken etter identitet og selvforståelse i en uoversiktlig tid da mye flyter. Eller som sosiologen Per Solvang uttrykker det i sitt essay: «… skammen har forflyttet seg fra seksualitet til selvrealisering». Sex er et sårbart og krevende samspill, og dermed et spesielt egnet felt for studiet av mennesket som sosialt dyr.

At sex også stadig befinner seg i relasjonelle spenningsfelter, i maktkampenes hete, stammer fra den franske filosofen Michel Foucault (1926—1984). «Viljen til viten» var første bind av fagprosatrilogien «Seksualitetens historie» (utgitt 1976-84). Som andre historiefortellinger hos Foucault er heller ikke denne lineær. I en ironisk tone problematiserer han forestillingen om at seksualiteten i Vesten har vært gjenstand for undertrykkelse, men at driftene nå endelig er i ferd med å frigjøres. Mot dette argumenterer han: Begjæret kan og skal aldri frigjøres, vi vil alltid være lenket fast til det. Det vitensregimet prester og psykoanalytikere engang forvaltet, er bare avløst av andre hegemonier – i dag kanskje sexpertenes tyranni? Nettopp viten er et stikkord, fordi seksualiteten i seg selv er så gåtefull. Det fins ingen evig og urokkelig sannhet om seksualiteten, i stedet har menneskene i århundrer produsert stadig nye sannheter, ut fra sin «vilje til viten», der viten er synonymt med makt.

For sex er makt, og seksualiteten åsted for maktkamper. Det være seg ulike frigjøringsprosjekter, som økt aksept for nye kjønnsidentiteter og skeive uttrykk, eller kvinnekamp. Mye av Foucaults betydning ligger nettopp her, i troen på at en mektig og plastisk seksualitet kan bidra til viktige samfunnsendringer. Og i maktkampene meningsmettes seksualiteten ytterligere: Her opphøyes praksisformer til sosiale symboler – slik kvinnelig onani er blitt det i feministisk orientert frigjøringsdiskurs, mens mannlig onani i økende grad konnoterer ensomhet og seksuelt savn.

Forestillingen om sex som et menneskeskapt produkt, er fascinerende og produktiv. Den spenner vidt, fra estetikk til politikk. Begrensningen er at man risikerer å avskrive reproduksjonsstrategien sex som et mindreverdig tema, intellektuelt sett. I forordet til «Meningen med sex» antydes det at seksualiteten kan virke betydningsløs uavhengig av sosiokulturell kontekst, nærmest som et sløseri. Og ja, det aller meste av sexen vi har, er ikke i reproduktiv hensikt. Men moderne forskning har også vist hvordan sex som ikke medfører befruktning, faktisk kan fremme artens videreføring, forklart med enkle evolusjonsbiologiske modeller. Kanskje ikke all «unyttig» seksualitet kan forklares sosiokulturelt?

At slike perspektiver til og med lar seg forene, viste den franske tenkeren Georges Bataille (1897—1962) i boka «L’Érotisme» («Erotismen», 1957). Hos Foucaults store inspirasjonskilde finner vi kanskje spiren til tankegodset om forholdet mellom makt, viten og seksualitet:

Erotismen er det selvbevisste individets seksualitet, og den river og sliter i oss. Menneskene forsøker å temme og regulere den med forbud og regler for å beskytte samfunnet mot utslagene av det erotiske kaos. Det være seg straffelov, psykiatriske diagnoser, eller sosialt stigmatiserende kategorier som konnoterer avvik og perversjon. Bataille knytter menneskets dødsbevissthet direkte til den seksuelle skamfølelsen, formulert som en konflikt mellom individets ønske om å leve lengst mulig og ansvaret for kollektivet; nemlig å reprodusere seg. I dette perspektivet får kåtheten en «bismak av død», som Bataille sier, den blir en ubehagelig påminnelse om tilværelsens paradoksale mening: Å dø for at noe annet skal kunne oppstå.

Bataille viser hvordan evolusjonen gagner arten, men ikke individet, som bare er evolusjonens arbeidsmaur. I sin analyse integrerer Bataille natur og kultur i menneskets eksistensielle drama. Og kommer nærmere en mening med sex enn tusen essays om lesbisk nisjepornografi.

Du skjønner ikke meningen med sex etter å ha lest «Meningen med sex». Men du skjønner kanskje vitsen med sosiologi. Seksualiteten selv framstår fortsatt like gåtefull. Likevel lykkes boka i å vise det enorme spennet av felter som får mening innenfor en seksuell forståelsesramme. Den understreker til fulle seksualitetens evne til å avle, ikke bare barn, men også kulturelle frukter.

Anders Danielsen Lie

er lege og spaltist i Dagbladet.