IKKE ALLE VIL GIFTE SEG: To menn kysser hverandre på et massebryllup for homofile i Madrid i mai i år. «Kampene for avkriminalisering, avdiagnostisering, ekteskap og retten til assistert befruktning blir stolt vist fram i homohistorien. Borte er seksualiteten, skriver kronikkforfatteren». Foto: Manuel H. De Leon/EPA/SCANPIX
IKKE ALLE VIL GIFTE SEG: To menn kysser hverandre på et massebryllup for homofile i Madrid i mai i år. «Kampene for avkriminalisering, avdiagnostisering, ekteskap og retten til assistert befruktning blir stolt vist fram i homohistorien. Borte er seksualiteten, skriver kronikkforfatteren». Foto: Manuel H. De Leon/EPA/SCANPIXVis mer

Sexen som forsvant

Vi er ikke alle adoptivkåte homofile par, og inseminasjonskåte lesbiske. På tide å komme ut av skapet igjen?

Nylig fikk jeg tittelen Mr. Leather Norway 2011, og skal dermed representere Scandinavian Leather Men (SLM). På spørsmål om hva tittelen betyr for meg, svarte jeg at sex er sex. Det behøver ikke rettferdiggjøres, og det er hva jeg liker med SLM. Ikke alle synes å være enig i det.

I fjor markerte LLH «60 år med homobevegelse». Her ble kampene for avkriminalisering, avdiagnostisering, partnerskap, ekteskap og retten til assistert befruktning, blant annet, stolt vist fram. Borte var derimot sexen og seksualiteten.

Fortellingene om hvordan menn som har sex med menn fant hverandre bak busker og i pissoarer i tidligere tider, og fortsatt, var fraværende. Sammen med historiene om sexklubber, sexannonser og så videre. Hvorfor var ikke dette viktig å feire?

Har kampen for å bli akseptert av storsamfunnet virkelig gjort at vi skammer oss over seksualiteten vår? Til og med Skeiv Ungdom klarte ikke en eneste gang å sette spørsmålstegn ved ekteskapet som institusjon, under kampen om ekteskapsloven.

Homsesaunaer er lokaler hvor menn kan betale for tilgang til fasiliteter som legger til rette for at vi kan ha sex med hverandre. Disse fungerer ikke bare som seksuelle oaser for oss som bare vil leke. For dem som lever i skapet, og som ikke kan knytte andre relasjoner til menn enn seksuelle, er de en viktig arena.

De er også en sosial arena, men hva de betyr for homokulturen diskuteres aldri i det offentlige ordskiftet. Her reduseres diskusjonen til bare å handle om hivforebygging.

For noen har sex i buskene, homseporno, leketøy, og promiskuøs atferd, vært sett på som frigjørende for den homoseksuelle mannen. Det frigjorde oss fra seksualfiendtlige krefter i samfunnet, og sto i en deilig opposisjon mot det heteronormative systemet som undertrykket oss.

Andre steder demonstrerte man mot at sexklubbene skulle stenges. Så kom hiv og AIDS på 1980-tallet, og gjorde at vi måtte revurdere vår livsstil. Men selv som hivpositiv homo opplever jeg at sex brukes som et stort frigjøringsprosjekt. Et sunt og godt sexliv når man lever med hiv, er heller ikke motstridende, men grunnleggende.

Grunnleggende, fordi sex for oss mennesker er den eneste måten vi virkelig kan bli intim med et annet menneske på. Voksenleker er altså grunn nok i seg selv til å feire. I hvert fall når seksualiteten har bundet vår kultur sammen tidligere, og fortsetter å gjøre det i dag.

Under en debatt tidligere i år fyrte Hanne Nabintu Herland av mot Landsforeningen for lesbiske homofile, bifile og transpersoner (LLH), og beskyldte organisasjonen for å fremme en hedonisme som visstnok reduserte menneskeverdet. LLHs leder Bård Nylund svarte med å forsikre om at samtlige ansatte i LLH var konservative. Slik løp han de seksualfiendtlige kreftenes ærend.

Journalisten Aksel Kjær Vidnes skrev derimot at er det mulig med et liberalt standpunkt med henhold til andre, mens man selv lever tradisjonelt. Og motsatt for de av oss som er seksuelt liberale, eller samlivsanarkister.

Jeg respekterer selvsagt at tradisjonelle samlivsformer og ekteskap er viktig for mange av oss. Men bare fordi jeg er homo, betyr ikke det at jeg vil gifte meg og adoptere barn. Vi er ikke alle adoptivkåte-homofile par, og inseminasjonskåte lesbiske. På tide å komme ut av skapet igjen?