SJÅVINISTISK RAP: Duoen Outkast, Big Boi og André 3000, spilte torsdag på Øyafestivalen i Oslo og søndag på musikkfestivalen Way out West i Gøteborg. I Sverige har artistenes show blitt kritisert for sjåvinisme. Foto: Audun Braastad / NTB Scanpix
SJÅVINISTISK RAP: Duoen Outkast, Big Boi og André 3000, spilte torsdag på Øyafestivalen i Oslo og søndag på musikkfestivalen Way out West i Gøteborg. I Sverige har artistenes show blitt kritisert for sjåvinisme. Foto: Audun Braastad / NTB ScanpixVis mer

Sexismen stjeler showet

I Sverige kritiseres rapduoen Outkast for sitt sexistiske sceneshow. I Norge kommenterte ikke anmelderne de nakne, hodeløse kvinnene på storskjermen.

Meninger

Med overskrifter som «Way out West rasar mot Outkast og Raseri mot Outkast: r skit, helt enkelt ga svensk presse et rødglødende inntrykk av Outkasts konsert, under musikkfestivalen Way out West på søndag. Publikum forteller at de ble så rasende over å se et sexistisk og kvinnediskriminerende sceneshow at de gikk.

Outkast hadde et nærmest klin likt sceneshow under sin konsert på Øya torsdag. Dersom deres konsert var så sexistisk, på kanten til misogyni, og publikum gikk i sinne - hvorfor leser vi ikke noe om dette i norske medier? Og hvorfor reagerer folk nå? Har Outkast blitt mer kvinnefiendtlige i det siste? 

Vi nordmenn er flinke til å omfavne en artist eller et band for evig fremtid. De færreste vil være kritiske til deler av en artist sitt uttrykk, så lenge de har bestemt seg for at vedkomne er bra. Det kan også se ut til at dette også gjelder for en del musikkanmeldere. Reaksjonene fra Sverige har pekt på noe mange av oss tar for gitt, og som er gjentatt så mange ganger i populærkulturen at det er blitt normcore: Kvinner som fremstilles seksuelt passive. Det er tydelig at Outkasts sceneopplegg var i drøyeste laget, og det er ikke bare i Skandinavia fans har reagert. Også på Coachella-konserten sjokkerte Outkast-showet tidligere fans (http://feministing.com/2014/04/17/i-love-outkast-i-hate-misogyny/ )  

Det er klart at noe av hiphop- og popmusikksjangeren lenge har «vært sånn». Men betyr det at man skal la det passere, bare fordi vi er blitt vant til en norm som eksisterer for disse sjangrene? Og hvor går grensa for å reagere på bilder og budskap som er drøyere enn det man er vant til? Burde ikke artister som får større oppmerksomhet også ta større ansvar for holdninger de sender ut? Og hva med konsertarrangører? Eller media?  

Ingen av de norske anmelderne har nevnt noe om et overdrevent og provoserende sexistisk sceneshow. Nå burde kanskje ikke en anmelder henge seg for mye opp i det ikke-musikalske, men samtidig er det en stor del av konsertopplevelsen. Det er derfor interessant at både de som storkoste seg gjennom hele konserten, men også Dagsavisens mer kritiske utsending som ga et halvråttent terningkast en, ikke ser det provoserte svensker og nordmenn ser.  

Nå er det heller ikke nytt at Outkast har en del nedsettende tekster om kvinner, og man burde kanskje ikke heve øyenbryna over å se grafiske fremstillinger av det André 3000 og Big Boi rapper om. Dessuten har vi mengder av sjangere og artister i popbransjen som stiller i samme liga (der Miley Cyrus stiller i en egen klasse).

En forklaring på sjokkene kan være at mange som trykket Outkast til sitt hjerte som tenåringer, har endret holdninger og begynt å høre mer etter på sangtekster i løpet av den tiden Outkast har hatt pause. Under konserten på torsdag fikk vi inn med teskje hva tekstene vi ukristisk lyttet til også handler om. Jeg skal selv innrømme at jeg ikke tenkte over hvor mye nedsettende, sexistisk dritt som ble slengt om hun Caroline i «Roses» da den musikkvideoen gikk sine seiersrunder på MTV i stua mi etter skoletid. Musikkvideoen var jo så harmløs. Og her er kanskje noe av grunnen til det som utløste det plutselige Outkast-raseriet:

Musikkvideoene til Outkast var tidligere ikke særlig sexistiske (med unntak av noen kvinnelige dansere i B.O.B). Ut i fra Outkasts tidligere musikkvideoer og kostymevalg å dømme, skulle en kanskje tro at de var litt mer fantasifulle og poetiske også i sitt grafiske uttrykk. Og når de har makt til å velge mellom nesten alt i hele verden til å dekorere scenen med, er det grunn til å forvente at duoen viser litt mer respekt for kvinner og velger noe mindre banalt og uoriginalt enn strippere på sin store skjerm.  

En tekst kan man la gå inn det en øret og ut det andre. Men en enorm skjerm som dekker hele scenen med bilder av (hodeløse) strippere som «disser» med kjøttet sitt, som om kroppen skulle vært ferskvare i en disk på Mathallen, brenner seg litt mer fast på netthinna. Også personlige beskjeder fra artistene selv har stor kraft på fanskaren. Som når André 3000 slenger ut en egen beskjed «eksklusivt» til gutta som runger over hele Øyas amfiscene: «Nå har jeg gjort det jeg kan for at dere skal få dere et ligg i kveld, resten er opp til dere».

Jeg kan skjønne at det er skuffende når det går opp for en gammel fan at «de var jo bare opptatt av at heite damer er heite. Det var alt de hadde å si».  

Men fra Outkast til konsertkultur generelt: Når folk reagerer på sexisme og misogyni under konserter, forsvares det alltid med at «sånn har det vært lenge». Betyr det da at det er legitimt å spre kvinnefiendtlige budskap, også over så store arenaer, fordi det er «tradisjon»? Hvor går grensa mellom det som er en greit og det som oppfattes som en krenkende sceneopptreden? Jeg spør for en venn.       

Lik Dagbladet Meninger på Facebook