Sexistisk råkjør

Professor Eva Lundgrens svenske undersøkelse om vold mot kvinner er blitt omskrevet til en sexistisk pamflett.

Kvinnevold

Selve rapporten forsterker motforestillingene mot Eva Lundgrens presentasjon av den i Dagbladet. Jeg savner åpen drøfting av funnene. Jeg etterlyser kritisk refleksjon om visse metodespørsmål. Jeg finner et sexistisk råkjør mot menn som gruppe på sviktende faktisk og metodisk grunnlag, skriver Erling Sørli.

Under overskriften «Menns vold mot kvinner» presenterer professor Eva Lundgren (Dagbl. 21.05.) en svensk omfangsundersøkelse om vold mot kvinner. Men Lundgren er mer opptatt av å stemple menn enn av å forstå sitt materiale. Presentasjonen framstår som et anklageskrift. «Halvparten av den kvinnelige befolkningen i Sverige har vært utsatt for vold.» «Og disse 46 prosentene kan umulig ha blitt utsatt for vold av - la oss si fem prosent av de svenske mennene?» spør Lundgren retorisk, og svarer: «Det må med andre ord være en stor andel menn som mishandler og utøver vold.»

Undersøkelsen foreligger i rapporten Slagen dam. Mäns våld mot kvinnor i jämställda Sverige - en omfångsundersökning. Av Lundgren, Heimer, Westerstrand og Kalliokoski. Rapporten framlegger en rekke kanskje ikke overraskende, men interessante og svært alvorlige funn.

Men rapporten forsterker motforestillingene mot Lundgrens presentasjon i Dagbladet. Jeg savner åpen drøfting av funnene. Jeg etterlyser kritisk refleksjon om visse metodespørsmål. Jeg finner et sexistisk råkjør mot menn som gruppe på sviktende faktisk og metodisk grunnlag. Noen av de mer prinsipielle motforestillingene handler om undersøkelsens definisjon av vold:

Den kartlagte volden mot kvinner omfatter fysisk vold - seksuell vold - trusler. Rapporten begrunner at også trusler bør inngå: Trusler kan være like skremmende og undertrykkende som konkret fysisk eller seksuell vold, særlig når de ulike voldsformene opptrer i sammenheng. Volden utgjør et kontinuum, en glideskala, der trusler kan inngå. Men ut fra dette: Det er klart en relevant voldserfaring når en mann truer med å drepe kona. Men er det kurant å telle for eksempel ukvemsord fra en avvist mann på et utested som en voldserfaring? Og hva er «seksuell vold»? Spørreskjemaet (spm. 34) fanger opp en uønsket klem «på ett sexuellt sätt» fra en mann som kvinnen (NB!) har et seksuelt forhold til, på lik linje med et voldtektsforsøk. Som «fysisk vold» registreres (spm. 54) alt ned til at ektefellen har «knuffat dig».

Poenget her er ikke å bagatellisere hendelser som oppleves skremmende eller ydmykende. Poenget er å etterlyse en åpen drøfting av definisjonsproblemet. Her ligger vanskelige avgrensninger. Derav følger stor usikkerhet omkring tallene når hver slik opplevelse telles per hode som nok en kvinne utsatt for «menns vold». Undersøkelsens løsning er å telle alt. Da blir tallet høyt.

Hvor mange menn har utøvet vold? Lundgren fastslår at «en stor andel menn mishandler og utøver vold.» Nå kan det diskuteres hvor stor «en stor andel» er, men Lundgrens sentrale poeng er at dette er vanlige menn, og de er så mange at de representerer en rådende samfunns(u)orden og kvinners generelle livsvilkår. «Det finnes ingen frisoner for svenske kvinner, vold utøves overalt. (...) Vennskap mellom kvinner og menn ser ut til å kunne ha en høy pris, for kvinner.»

Her ligger en grunnleggende feil - ikke i tallmaterialet, men i tolkningen av det. Undersøkelsen er bygd opp omkring kvinners ulike relasjoner til menn. Kort sagt fire hovedgrupper: Nåværende samboer/ektemann - tidligere ditto - annen seksualpartner/kjæreste - andre menn (venn, kollega, nabo, slektning, lege/lærer/prest osv., samt tilfeldige ukjente på byen). Hver kvinne forholder seg med andre ord til minst 100 kjente, pluss et tilnærmet uendelig antall ukjente menn. 10000 er spurt. 7000 har svart. 3200 rapporterer erfaring med vold etter undersøkelsens definisjon. Opp mot disse 3200 kvinner med voldserfaring, må en stille 320000 kjente menn som potensielt kunne ha utøvd vold, pluss et uendelig antall ukjente. Videre at de 3800 svarerne uten voldserfaring rapporterer null vold fra 380000 menn. (Og hva med de 3000 som ikke har svart?)

En del av de 3200 kvinnene har sannsynligvis opplevd vold fra flere menn. Mange har sjøl vurdert voldsopplevelsen som uviktig. En del menn som utøver vold, har trolig utøvd vold mot flere kvinner. Tallene gir mange tolkningsmuligheter. Men åpenbart gir undersøkelsen, slik den er lagt opp, ikke grunnlag for å hevde at antall voldsmenn står i noe direkte avledbart forhold til antall voldsutsatte kvinner. Det kan godt være forenlig med tallene at 5- 15 prosent av mennene står for den rapporterte volden mot kvinner. Materialet gir tall for kvinners voldserfaringer. Likevel har Lundgren valgt vinklingen «menns vold mot kvinner».

Hva betyr volden i ulike relasjoner? Kvinnene blir spurt om erfart vold fra menn i fire ulike relasjonsgrupper. Rapporten presenterer funnene i samme hovedstruktur. Jeg har regnet ut at inntil 1130 har erfart vold fra menn i to eller flere relasjonskategorier. Ut fra spørreskjemaet skulle det ikke være noe problem å få fram tall for hvordan relasjonsgruppene overlapper hverandre. Dette drøftes likevel ikke i rapporten, og heller ikke av Lundgren. En slik analyse kunne bidratt til å bygge opp et mer nyansert bilde av volden.

Lundgren gjør riktignok et poeng ut av at volden fra menn utenfor parforhold er mer omfattende enn antatt. Dette bidrar i Lundgrens forståelse til å gjøre voldsbildet enda mer alarmerende. «(...) menns vold mot kvinner er utbredt, den er for en stor del systematisk, volden begynner tidlig og den synes aldri å ta slutt, den utøves overalt, den skjer i alle typer relasjoner.»

Men vold i alle typer relasjoner, er det samme sak? For eksempel: Perifere voldsutøvere, dersom de også har utøvd vold av mindre alvorlig karakter (jf. avsnitt 1), må kunne forstås som en mindre katastrofal erfaring? Her ville en mer analytisk tilnærming til tallmaterialet gi mer interessante resultater enn bare størst mulige aggregerte tall.

For lite partnervold? Lundgren nevner nesten ikke funnene av vold i nåværende samboerforhold/ekteskap. Men tallet finnes i rapporten. Til sammen 11 prosent (526 av 4771) av kvinner som lever i samboerforhold/ekteskap har opplevd vold fra nåværende partner, kontra 35 prosent i avsluttete samboerskap. Hva betyr denne store forskjellen? I rapporten er dette et hovedtema. Ca. 5 av totalt 79 tekstsider brukes til å argumentere for at nettopp tallet for vold i nåværende samboerforhold er misvisende, at mørketallene trolig er spesielt store her. Argumentene er sentrale i grunnlaget for undersøkelsen som helhet: Sveriges likestillingsideologi og kvinnens tendens til å normalisere (avfinne seg med) et undertrykkende og voldelig parforhold tilsier at mange først orker og våger å definere volden som vold etter at de er ute av parforholdet.

Men i en åpen drøfting ville det også være rom for å peke på forklaringer på - motsatt - at voldstallene i avsluttete parforhold nettopp måtte ventes å være vesentlig høyere: Ganske innlysende fordi voldsforhold vil være overrepresentert blant de parforhold som oppløses. Videre fordi sjølve oppløsningen av et fast etablert parforhold ofte er krisepreget og kan utløse vold (NB: «Vold» omfatter her også trusler m.m.) mellom partene - begge veger - av forskjellig karakter - i tida etterpå. (Poenget nevnes i annen sammenheng på s. 33 i rapporten.) Men ingen slike momenter berøres. Hos Lundgren hviler temaet.

Retten til sinne og hat, gjelder den begge kjønn? Lundgren avslutter kronikken med å løfte fram et «oppmuntrende» trekk ved undersøkelsen: «En stor del av kvinnene reagerer på volden med sinne og hat. Sterkt undervurdert som offensive responser, spør du meg, og kanskje veivisere mot et samfunn der kvinner ikke må krympes for å få plass?» Dette synspunktet har Lundgren hevdet i mange år. Men dersom en skal ta dette på alvor, må samme rett til sinne og hat tilkjennes en mann som finner livet sitt ødelagt av (eks-) kona. Eller - skulle jeg som mann være henvist til å tåle og tie om det samme som en kvinne kan hate for, ut fra en historisk skyld på vegne av mitt kjønn, eller ut fra at jeg står solidarisk ansvarlig for noen menns vold?