Sexistisk råkjør?

Handlingene som vi i rapporten beskriver som vold, er kriminelle ifølge svensk lov.

I en artikkel i Dagbladet 25. juni går Erling Sørli til angrep på resultatene av det forskningsprosjektet jeg har arbeidet i som koordinator og som ble ledet av professor Eva Lundgren. Resultatene ble presentert i rapporten «Slagen dam. Mäns våld mot kvinnor i det jämställda Sverige».

Sørli har en rekke innvendinger, som vel enklest kan sammenfattes med at han finner at tallene om vold i vår undersøkelse er for høye. Den som har lest rapporten, kan selv danne seg en oppfatning av hvorvidt alle de alternative tolkninger som Sørli mener vi burde ha prøvd, står seg. Det holder imidlertid å lese artikkelen hans for å se at i Sørlis verden er teoretisk og metodisk voldskompetanse og statistisk kunnskap erstattet med en lommekalkulator og uklare synspunkter. La meg likevel imøtegå noe av det han sier.

Sørli er skeptisk til vår definisjon av vold. Han synes at den er for omfattende, fordi den utover voldtekt og mishandling med slagvåpen også omfatter dytting og puffing, seksuelle antastelser og trusler. Her ligger det etter hans mening vanskelige avgrensninger, ettersom tallene blir høye «når alt telles».

Handlingene vi har betegnet som vold, er kriminelle ifølge svensk lov. Hvilke argumenter mener Sørli det finnes for å ekskludere disse og andre handlinger som lovgiveren har definert som forbrytelser, når vi stiller spørsmål om kvinners erfaringer med vold? Hva trusler angår, er ulovlige trusler et lovbrudd som kan gi bøter eller fengselsstraff, opp til fire år om handlingen betraktes som grov. At lovgiveren gjør rett i å se alvorlig på denne forbrytelsen, bekreftes av kvinnenes svar. Kvinner som har erfart å bli truet, har i høyere grad rapport om fysiske og psykiske plager enn kvinner med andre voldserfaringer, om man grupperer kvinnene etter om de har erfart trusler, fysisk vold eller seksuell vold. At kvinner videre er vant til å bli antastet seksuelt, innebærer ikke, som Sørli synes å mene, at forskeren bør overta en slik innstilling og fortsette den bagatelliseringen av vold som finnes i samfunnet rundt oss. Vi har, som sagt, gått ut fra svensk lovgivning om kriminelle handlinger da vi konstruerte våre definisjoner av vold. Sørli synes kanskje det er å gå for langt. Vi synes ikke det.

Vi har i vår undersøkelse forsøkt å øke kunnskapene om omfanget og karakteren av menns vold mot kvinner. For å få mer kunnskap har vi stilt en rekke spørsmål om ulike typer vold, av ulik alvorlighetsgrad, utøvd av menn som kvinnene har hatt ulike relasjoner til. De definisjonsproblemene som Sørli mener at han «savner en åpen drøfting av», er en gitt del av feltet for den som driver voldsforskning, og vi har - til tross for rapportens relativt begrensede format - utførlig diskutert disse problemene og det teoretiske grunnlag vi bygger vårt arbeid på.

Sørli er videre oppbrakt over at resultatene viser at vold mot kvinner er et utbredt fenomen, og at vi mener at dette tyder på at det er relativt mange menn som har utøvd og utøver vold mot kvinner. Sånn kan det jo ikke være, mener han, og så følger en merkelig øvelse med kalkulatoren som skal vise at det egentlig bare kan være fem prosent av mennene som står for all vold. Studerer man resultatet fra undersøkelsen, framstår Sørlis regnestykke som både anstrengt og søkt. At tallene gir uttrykk for kvinners erfaringer og tolkninger av vold, og ikke eksakt antall gjerningsmenn, er gitt. Konklusjonen om at vold mot kvinner utøves av relativt mange menn, framstår imidlertid som den absolutt rimeligste tolkningen ut fra hvor utbredt kvinners voldserfaringer er. Vitenskap må tross alt handle om å foreta rimelige, og ikke urimelige, tolkninger ut fra nøyaktig framlagte metodologiske og teoretiske utgangspunkter. Omfanget av kvinners voldserfaringer, hvem gjerningsmennene er (menn i alle slags relasjoner til kvinnen og fra alle sosiale sjikt og med ulik etnisk bakgrunn), frekvensen (brorparten av kvinnene med voldserfaring oppgir at de har blitt utsatt 2- 10 ganger eller mer) og de stedene der volden utøves (så vel i offentlige som private miljøer) viser at det er rimelig å hevde at det ikke finnes noen frisoner for svenske kvinner.

Men Sørli går ufortrødent videre med å etterlyse «en mer analytisk tilnærming til tallmaterialet» og en «åpen drøftelse» i det ene spørsmålet etter det andre der resultatet stikker ham i øynene. Jeg er ikke kjent med Sørlis egen vitenskapelige produksjon, men hvis han driver den med samme usorterte hypoteseprøving som han foreskriver for oss, er det ingen grunn til å tro at vi skal være enige om de vitenskapelige metode- og teorivalgene vi gjorde da vi gjennomførte undersøkelsen og skrev rapporten «Slagen dam». Man innser i stedet, når man kommer til slutten artikkelen, at det som skulle være en kritikk mot en vitenskapelig rapport, snarere likner et dårlig gjennomført angrep på professor Eva Lundgren, som dessuten er Sørlis ekskone. Retten til sinne og hat må gjelde begge kjønnene, avslutter Sørli, og den retten ser han ut til å ha forbeholdt seg i sin lesing av ekskonas forskningsrapport. Men det kreves mer enn en lommekalkulator og en forestilling om et ødelagt liv for med hell å gi seg inn i debatten om vold mot kvinner.

Dermed anses denne debatten som avsluttet.Red.