Sexofre uten vern

SEXKJØPSLOVEN: Det er ingen grunn til at kvinner i prostitusjon skal ha dårlige rettssikkerhet enn andre voldsofre.

Sexkjøpsloven er nå rettskraftig, men det gjenstår å se hvilken virkning loven får på ofrene for slik seksualisert vold, lovbryter og ikke minst den allmenne oppfatning av kjønn og kropp som handelsvare.

Mediene har vært sjenerøse i sin dekning av mulige effekter. Avisene har skrevet om alt fra arrestasjonsraid på strippebuler til rene pengegaloppen for den enkelte prostituerte. Viktigere er det at loven er av stor betydning for den langsiktige kampen mot et mindre kjønnsmaktbasert samfunn. Det er nå, i lovens spede start, at vi har mulighet til å finjustere lovteksten etter intensjonene.

Allerede Christian V`s lov fra 1687 inneholdt bestemmelser om forbud mot prostitusjon. Siden den gang har Norge hatt varierende prostitusjonsregulering der ulike diskurser har avløst hverandre. Fokus har stort sett vært å opprettholde ro og orden, offentlig moral, og godt smittevern. Fellesnevneren har alltid vært å regulere kvinners atferd i prostitusjonen - til samfunnets beste.

Gode (borgerlige) kvinner, og Familien, skulle beskyttes mot fordervet moral og menns ustyrlige seksualitet ved å la såkalte offentlige kvinner stå til tjeneste. De offentlige kvinnene ble underlagt påtalemaktens smittevernundersøkelser, for å hindre sykdomsspredning til resten av familien/samfunnet. Offentlige kvinner var på en måte allemannseie og anerkjentes i liten grad personlig rettsvern.

Reguleringstankegangen har vært sterk i Norge, men det er først nå, med en ensidig kundekriminaliseringslov, at vi får et paradigmeskifte i forståelsen av prostitusjon.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Lovens hovedmål er å klassifisere sexkjøp som en straffbar handling fordi kropp ikke er en ordinær handelsvare, samt å virke allmennpreventivt på folks syn på kjøp av mennesker. I tillegg ønsker en selvsagt kvinner ut av prostitusjon. Det å kjøpe seg tilgang til andres kropp - uavhengig om personen samtykker til handlingen eller ikke, er nå forbudt.

Svakheten ved loven slik den er i dag, er at «personen» ikke finnes i lovteksten og at en dyptrekkende betydning av «samtykket» ser ut til å være bakt inn i lovens forståelse.

Den norske lovteksten er nesten likelydende den svenske. Fravær av fornærmet i den svenske lovgivningen har lenge vært kritisert av sentrale svenske politikere som Gudrun Schyman og fra forskerhold av Max Waltman, som er doktorand, og den kjente amerikanske feministen Catharine MacKinnon. Verken svensk eller (blåkopien) norsk lovtekst har noen definert person eller fornærmet. Begge lovtekstene omgår den faktiske personen ved formuleringen «den som skaffer seg seksuell omgang…»

I Ot.prp nr. 48, pkt. 5.8 ser vi at både Riksadvokaten og Politidirektoratet bad departementet om å inkludere i forarbeidene hvem som skulle anses å være fornærmet etter bestemmelsen. De ønsket å få på det rene om den prostituerte er fornærmet eller om straffebudet i seg selv beskytter den alminnelige interesse i å bekjempe prostitusjon.

Departementet konkluderer med at «for å være fornærmet må vedkommende være ’innehaver av en slik interesse som vedkommende straffebud tar sikte på å beskytte. Noen straffebud anses utelukkende for å verne offentlige interesser, og har da ingen fornærmet’», som også er det endelige resultatet.

Det å ha status som fornærmet gir rettigheter som innsyn i saken, underretning om avgjørelser og mulighet til å klage over påtaleavgjørelsene. I noen typer saker kan fornærmede også ha rett til bistandsadvokat. Det vanligste sakene er voldtektssaker, overgrep mot mindreårige og alvorlige voldssaker. Det å bare ha status som vitne, for eksempel, gir ingen slike automatiske rettigheter. Kvinnebevegelsen definerer prostitusjon som vold mot kvinner, men har ikke fått fullt gjennomslag for dette i gjeldende lov. Kvinner i prostitusjon har altså ikke samme type rettsvern som ofre for annen seksualisert vold.

Om en leser Ot.prp nr. 48 kan det se ut som departementet/regjeringen har tittet på svenske høyesterettsdommer når de skulle grunngi et skille mellom såkalt frivillig og tvungen prostitusjon. Svensk høyesterett i 2001 opprettholdt en rettsavgjørelse fra en lavere rettsinstans om sa at samtykket fra den prostituerte selv innebærer at forbrytelsen er rettet mot offentlig ro og orden, og ikke mot henne som en person.

Ot.prp nr. 48, 5.8 sier at i noen tilfeller vil straffebudet anvendes i konkurrens med andre bestemmelser der den som selger seksuelle tjenester, vil være fornærmet. Dersom det for eksempel foreligger en situasjon hvor en person er utsatt for menneskehandel og tvunget til prostitusjon, vil personen bli ansett som fornærmet etter bestemmelsen om menneskehandel.

Selv om lovteksten i § 202 ikke sier noe om samtykke, tas det likevel inn for å rangere mellom verdige og uverdige ofre. Det er ganske uvanlig å anvende argumenter om samtykke i straffeloven. Loven har således en slaggside mot å sikre ofre for menneskehandel, mens den konkrete sexhandling/vederlag-transaksjonen nedtones. Den som er utsatt for menneskehandel har et bedre rettsvern enn «vanlige» ofre for prostitusjon.

Effekten er at den som utsettes for lovbruddet - altså den som utfører selve den seksuelle handlingen, ikke finnes, men blir bare vitne til en forbrytelse begått mot offentlige interesser.

Vi har gått fra offentlige kvinner til offentlige interesser, men er fremdeles uten en konkret person som har krav på oppreisning og kompensasjon på linje med andre voldsofre.

For den som er i prostitusjon kan en også spørre hva slags incitament som ligger i loven for å på selvstendig grunnlag anmelde sexkjøpere? Vitnestatus, slik fornærmede sees i dag, gir ingen automatiske rettigheter og fritar samfunnet for ansvar for den enkelte i prostitusjon. En gir ikke voldsskadeerstatning til vitner, for eksempel.

Loven må innføre en fornærmet. Det letteste er å sette inn «av en person» i selve lovteksten slik at setningen lyder: Den som skaffer seg eller andre seksuell omgang eller handling «av en person» ved å yte eller avtale vederlag… En slik ordlyd vil gi den enkelte et reelt rettsvern og kan være et viktig ledd for å eventuelt kunne begynne en prosess ut av sexkjøpsmarkedet. Loven burde likeledes erkjenne og kompensere for ofrenes skader ved å gi mulighet til å søke skadeerstatning av sexkjøper og bakmenn.

Det er ingen grunn til at kvinner i prostitusjon skal ha dårlige rettssikkerhet enn andre voldsofre. Vi bør bruke erfaringene fra Sverige til å styrke dagens norske lov og på den måten sikre rettssikkerheten for den enkelte i prostitusjon, samtidig som mulighetene for faktisk oppreisning etableres.