Sexologisk stridseple

I innlegget «Kvinners vaginale (u)følsomhet» (Dagbladet 16/1) tok jeg til motmæle mot Gro Isachsens reduktive framstilling av kvinnekroppen og det fysiologiske grunnlaget for kvinners seksualitet (som også innebar et visst knefall for mannen og hans fallos): «Kvinnens skjede er nesten uten følelser, mens mannens penis er veldig følsom» er uttalelsen Isachsen var sitert med 8. desember i fjor. I sitt svar til meg i Dagbladet 30/1 utdyper Gro Isachsen denne påstanden. Samtidig går hun et skritt videre gjennom å argumentere for en tilhørende dystopisk (svært negativ) teori om coitus, det heteroseksuelle samleiet. Artikkelens tittel, «Den store illusjonen», henspeiler på det Isachsen betegner som den oppskrytte opplevelse kvinner har av «penis i skjeden» (tekstens svært golde uttrykk) sammenliknet med den seksuelle følelse som oppstår i forbindelse med direkte clitoriale kjærtegn/stimulans.

EN RADIKAL påstand framsettes her av Gro Isachsen, nemlig den at menn og kvinner fra naturens hånd er seksuelt inkompatible dvs. de passer i så måte egentlig ikke sammen. Og denne inkompatibiliteten skyldes iflg. Isachsen nå ikke bare kvinnen og hennes påståtte vaginale ufølsomhet, men også mannen, som hun hevder må ha særlige anatomiske kunnskaper samt spesiell teknikk for å «gi» kvinnen noe vaginalt. For mannen er etter hennes oppfatning heller ikke slik utstyrt at han naturlig kommer i kontakt med kvinnens indre erogene soner og steder under coitus (som Isachsen i sin artikkel nå medgir at nok finnes der). Denne kjønnenes intime tragikk kan iflg. Isachsen kun bøtes på ved at clitoris erkjennes og behandles som det nærmesteneste sentrale sted og nervesenter i kvinners seksuelle apparat - og/eller ved hjelp av vaginalt anvendbart såkalt «leketøy.» I hvilken grad har Gro Isachsen rett i sine påstander og råd? Med fare for å bidra til at italesettelsen av seksualiteten blir «pinlig detaljert» (som en ung kvinnelig bekjent fant å hviske meg i øret i forbindelse med denne debatten) kan et raskt historisk blikk på det sexologiske vitensfeltet hjelpe til å avgjøre om Isachsens beskrivelser bør betraktes som ubestridelige sexologiske fakta - slik hun selv hevder - eller om det snarere dreier seg om et særstandpunkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN VITENSKAPELIG basert oppfatning av clitoris som det legitime fysiske lystsenteret i den voksne kvinnens seksualitet ble i første omgang fremmet av dr. Alfred Kinsey i den såkalte Kinsey-rapporten: Sexual Behavior in the Human Female fra 1953, norsk utg. 1954. I rapporten omtales clitoris (i realiteten i opposisjon til Freud, men idémessig klart influert av ham) som «kvinnens fallos (som) svarer til mannens penis». En klinisk berørings-undersøkelse utført av gynekologer for å teste følsomheten i de kvinnelige genitalia og et stort intervjumateriale som bl.a. kartla kvinners masturbasjon, dannet det empiriske grunnlaget for Kinsey-gruppens oppfatning av kvinnen som vaginalt lite følsom og vaginal orgasme som en «biologisk sett umulig oppgave». Men deres rapport var likevel på ingen måte entydig: bl.a. beskrives både «skjedeforgården» og bekkenbunnens ulike muskelgrupper som svært nervefølsomme og som områder der taktile stimuli via skjedeinngang og skjedevegg kan føre til betydelig sexual arousel.

MENS KINSEYS kliniske studier var beheftet med det aber at kvinnene som ble undersøkt befant seg i en ikke-seksuell situasjon i gynekolog-stolen stilte det seg annerledes med forskerparet Masters og Johnsons laboratoriestudier av seksualiteten «i praksis». Selv om Masters og Johnson videreførte Kinseys oppfatning av den kvinnelige genitale anatomi, kunne de ved sine undersøkelser klart observere at ikke bare berøring/kjærtegning av clitoris, men også av brystene/brystknoppene og de indre deler av kvinnens vagina kunne igangsette og/eller forsterke den seksuelle prosessen samt frambringe dens toppunkt og dermed avslutning, orgasmen.

SEXOLOGIEN som ekspanderende forsknings- og terapifelt brakte flere aktører på banen; noen av disse utdypet eksisterende kunnskap, andre bidro med helt ny viten om det anatomiske grunnlaget for kvinnens seksualitet. Bl.a. observerte gynekologen Alfred Kegel hvordan opptrening av bekkenbunnsmuskulaturen mot inkontinens gjorde mange kvinner seksuelt mer følsomme og øket deres evne til orgasme, noe som snart ble anammet som basal sexologisk viten. (Feminsten Betty Dodson, som Gro Isachsen lar seg flankere av og som på 70-tallet ble kjent for sine gruppevise orgasmekurs for kvinner, tok tidlig til seg denne kunnskapen og selger i dag sin spesialdesignede Vaginal Barbell «treningsmanual» via nett.) Den erogene G-sonen i fremre skjedevegg ble beskrevet av dr. Gräfenberg allerede i 1950, men først gjort alminnelig begrepsmessig kjent via boken med denne tittel fra 1982/83.

BERTHOLD GRÜNFELD ytrer på doktoronline.no at kvinner med orgasme-erfaring «kan fortelle at stimulering av klitoris og de små kjønnslepper gir opphav til utløsning, gjerne i form av en intens men ikke særlig «dyp» lyst- og behagsfølelse, mens skjedeorgasmen er dypere, griper mer tak i kvinnens hele kropp og ledsages ofte også av kortvarige stans og hiksting i pusten.» I det levende livet vil det nok her være snakk om ulike typer kryssende impulser og intensiverende kjede- og sirkelreaksjoner. Freuds dikotomi og forflytningsidéer bør slik sett ikke lenger plage noen. Moderne sexologisk forskning har påvist at det ikke er riktig å forstå clitoris som det ekvivalente organ til mannens penis og skjeden som ufølsom det er derimot hele det vaginal-genitale området med omkringliggende vev/muskulatur og flere erogene soner - og i tillegg kvinnens følsomme bryst - som er ekvivalenten til mannens kjønnsorgan/seksuelle kropp. Kvinnen er m.a.o. når det gjelder seksualiteten utrustet anatomisk på en egenartet måte - naturlig egnet for seksuell kommunikasjon med det annet kjønn.

HVA INNEBÆRER så alt dette? I alle fall flg.: Når den seksuelle mann/kvinne-relasjonen uriktig erklæres som fysiologisk dysfunksjonell - eller som en slags truende ørken - er veien dessverre svært kort til det som kan fortone seg som et sexologiens, evt. pornografiens, skrekkabinett av instruksjoner, «hjelpemidler», hedonistiske vyer, voyeurisme og stener for brød. For mennesket er seksualiteten uansett først og fremst et spesialtilfelle av kommunikativ handling - eller mangel på sådan. Heri ligger sannsynligvis den største utfordringen.