GIKK TIL SLUTT: Clinton-rådgiver Huma Abedin gikk god for Anthony Weiner under valgkampen for å bli borgemester i New York, til tross for ektemannens sexskandale. Nå har hun forlatt ham, etter skandale nummer tre. Foto: Eric Thayer / Reuters / Scanpix.
GIKK TIL SLUTT: Clinton-rådgiver Huma Abedin gikk god for Anthony Weiner under valgkampen for å bli borgemester i New York, til tross for ektemannens sexskandale. Nå har hun forlatt ham, etter skandale nummer tre. Foto: Eric Thayer / Reuters / Scanpix.Vis mer

Sexskandalen som forvirrer verden

Hvorfor torpederte Anthony Weiner livet sitt?

Kommentar

Å følge med på livet og karrieren til den amerikanske politikeren Anthony Weiner har vært som å være vitne til en togkollisjon, bortsett fra at toget kolliderer inn i seg selv. I går ble det kjent at Huma Abedin, Weiners kone og Hillary Clintons nære støttespiller, går fra ham, etter å ha holdt fast ved ektemannen gjennom to sexskandaler allerede. Etter at skandale nummer tre ble et faktum i helgen, slapp hun omsider taket.

Weiner og Abedin var begge stjerneskudd i det demokratiske partiet, som syntes å bli få et sterkere skinn sammen: Begavede, høye, pene og elegante; hun uglad i publisitet og med en innflytelsesrik rådgiverrolle i bakgrunnen, han som en intens og ekshibisjonistisk kinaputt i Representantenes Hus, som aldri la skjul på verken entusiasme eller indignasjon. At han var jødisk og hun muslim la et ekstra lite skjær av økumenisk harmoni over det da de giftet seg i 2010.

Allerede året etter begynte sprekkene å synes. På Weiners Twitter-konto ble det lagt ut et bilde som åpenbart forestilte en manns underliv, dekket av en boxershorts, men med umiskjennelig bevegelse under. Weiner påsto først at kontoen måtte ha blitt hacket, men det ble snart kjent at bildet egentlig skulle sendes til en 21-åring Weiner utvekslet erotiske meldinger med, og at han ved en feil hadde lagt det ut offentlig. Det viste seg at 21-åringen ikke var den eneste unge kvinnen som hadde vært i denne typen kontakt med Weiner, og juni samme år måtte han trekke seg fra kongressen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

To år senere prøvde Weiner å vende tilbake til politikken ved å stille som borgermesterkandidat i New York. Abedin trådte frem foran kamera og fortalte at hun hadde tilgitt og trodde på ektemannen. Valgkampen gikk bra helt til dagen da en nettside offentliggjorde flere eksplisitte bilder Weiner hadde sendt til nye unge beundrere, også etter at han hadde bedt om unnskyldning og gått ut av politikken i 2011.

Weiner motstod presset for å trekke seg fra valgkampen og ble til siste slutt, men fikk mindre enn fem prosent av stemmene. En sexskandale er knapt unikt i politikken, men to identiske skandaler for samme mann begynner å ligne et destruktivt mønster, og kommentatorer begynte å spørre hvordan det kunne ha seg at en mann som hadde vært kjennetegnet av sine høye ambisjoner, fortsatte å gjøre nøyaktig det samme som hadde sporet ham av sist. Så, denne helgen, lekket det ut nye seksuelle bilder Weiner hadde tatt av seg selv og sendt ut, denne gang i sengen hjemme, med sin og Abedins lille sønn i bildet, sovende ved siden av seg.

Historien om Weiner er en historie om så mangt, men også om en manns bemerkelsesverdige evne til å ødelegge for seg selv; til igjen og igjen å gjøre noe som kommer til å koste ham det han mest vil ha. En utforsking av både Weiner og skandalen finnes i den bemerkelsesverdige dokumentaren «Weiner», som ble vist under Filmfestivalen i Haugesund og som kommer på norske kinoer i oktober. Regissørene skulle egentlig lage en film om Weiners comeback som politiker under borgermestervalgkampen, men fikk mer materiale enn de kunne forestille seg da skandalen sprakk samtidig som de gjorde opptak.

Dokumentaren bringer publikum bemerkelsesverdig tett inn på en valgkamporganisasjon og et ekteskap i full krise. Mannen som inviterte filmteamet inn i stua nettopp for å vise at han var noe mer enn en punchline i en sexvits, sørger for at han på ny blir mest interessant nettopp som dét — og både valgkampen og filmprosjektet fremstår som galskap all den tid Weiner vet at det finnes mer skittentøy som sannsynligvis vil komme frem. Jo bedre kjent seerne blir med Anthony Weiner, jo tydeligere de destruktive trekkene i personligheten hans trer frem, jo mer av et mysterium blir han.

Blant de mange paradoksene i historien er at Weiner før skandalen har en utmerket forståelse for hvordan han skal gjøre talene sine i kongressen til store nyhetssaker og virale videoer - det sinte stemningsleiet, den høyrøstede stemmen, de sterke beskyldningene - men ikke fatter hvorfor pressen bestandig skal snakke mer om sexskandalen og ikke bare kan la ham snakke om boligpolitikk. Han fremstår som både kalkulerende og fullstendig ute av kontroll. Oppførselen hans kan fremstå som et eksempel på ekstrem kompartementalisering, som om den ene siden av livet hans kan eksistere helt uavhengig av den andre, og ikke ha konsekvenser der.

I en scene snakker Weiner om hvordan det å utveksle seksuelle meldinger med jenter han aldri hadde møtt, føltes som å spille et dataspill. Så er det andre trekk som kanskje ikke er så mye paradoksale som lyse og mørke sider av samme egenskap. Det som gjorde Weiner i stand til å stå i svære basketak i politikken, og gi og motta harde slag tilsynelatende uaffisert, synes også å spille inn når han liksom ikke klarer å ta skandalen innover seg. Han eksploderer i rasende utsjellinger når han får spørsmål om sexlivet sitt på et tv-program, og når han ser klippet om igjen, ler han og roser seg selv over å ha tatt igjen — mens Abedin ser på og konkluderer, i likhet med seerne, med at intervjuet er en katastrofe. Senere skal hun, som har hegnet slik om privatlivet, oppleve å bli slept gjennom en vilkårlig bar på valgnatten, etter at det blir klart at paret trenger en nødutgang — fordi en av kvinnene som har deltatt i de pikante utvekslingene med Weiner venter foran kontoret hans for å konfrontere ham, med rød hylsterkjole og kamerateam på slep.

Det aller mest usympatiske er at Weiner ikke ser ut til å begripe hvor knust og skuffet alle andre som har støttet ham er, og ikke tar innover seg hvor store anstrengelser og hvor store ofre andre har gjort for hans skyld — for at han så skal forspille sjansen til et comeback. «Det blir tøft, men vi skal holde sammen», sier han til teamet sitt, som om motbøren er noe som kommer utenfra, ikke noe han selv har utløst. I det øyeblikket der han virker nærmest selvinnsikten, snakker han om hvordan han ikke vet om det er de personlige relasjonene hans som preger de politiske eller de politiske som preger de personlige. Han ser ikke bort fra at han søker beundrere gjennom jobben fordi han strever med å få alminnelige forhold til å fungere.

Underveis melder også spørsmålet seg om det ikke i stor grad er snakk om en distraksjon, om Weiners oppførsel egentlig er relevant for andre enn ektefellen. Selv synes han åpenbart det. «Hvem er du til å dømme meg?», glefser han mot en misbilliggende velger i et annet klipp han ikke skjønner er skadelig for ham selv. «Er du perfekt?». Men så var det da heller ikke perfekt han trengte å være. Historien er full av ledere, gode som dårlige, med frynsete privatliv og stort behov for bekreftelse. Det som gjorde det umulig både for Weiner og velgerne å legge skandalen bak seg, var ikke feilskjæret, men gjentagelsen og bortforklaringene, hva den sa om dømmekraft og impulskontroll hos én som ba om en rolle som ville fordre selvkontroll og rolleforståelse.

Når Weiner ikke er hissig, eller febrilsk i forsøket på å få sin stadig mer quixotiske valgkamp til å fortsette som om ingenting har skjedd, virker han mest forvirret. Denne forvirringen er kanskje det som gjør Anthony Weiner mest menneskelig, og som i størst grad kan få de som ser på til å se noe av seg selv i ham. For det er kanskje ikke mange som helt kan forklare hvorfor de gjør som de gjør. Men trolig klarer de fleste det litt bedre enn den falne stjernen i New York.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook