PÅ VILLE VEIER: Adelheid Seyfarth er et ubestridelig talent. Men denne gangen går hun seg vill i sine egne bilder. Foto: TERJE ANDERSEN
PÅ VILLE VEIER: Adelheid Seyfarth er et ubestridelig talent. Men denne gangen går hun seg vill i sine egne bilder. Foto: TERJE ANDERSENVis mer

Seyfarth på ville veier

I overkant kryptisk fra Finnskogen.

||| ANMELDELSE: «Jorda er ikke stor nok til alle på noen måte, egentlig. Og alle er dømt til å skuffe hverandre for all framtid.»

Dette er så vidt jeg forstår budskapet i «40 kalde bak månen».

Seyfarth på ville veier

Den er lagt til Svullrya på Finnskogen. Dit drar Lone for å finne ro i sjelen, inspirert av Hamsun. Men hennes romantiske drømmer om bygda og naturen blir knust. Den moderne tid har også nådd Svullrya: «For jævlige Hamsun var det lett, han kunne velge blant all verdens ødemarker, men nå er det ingen flere steder å gjøre av seg.»

Særegen stil
Det er flere hvileløse mennesker i denne boka. Arbeidsledige Robert er forlatt av kona, og vandrer rundt i skogene med gevær. Han bor hos moren sin, som jobber som hjemmehjelp og stadig bryter taushetsplikten. Også Bjørn sliter med sitt. Han er journalist i lokalavisa og vil gjerne finne noe mer spektakulært å skrive om, enn forløyede gladnyheter om at bygda ekspanderer bare fordi skolen har fått et par nye elever.

Seyfarth brakdebuterte med «Fars hus» (2005), om en norsk kvinne på jakt etter sin ukjente afrikanske far. Hun har en særegen stil, med en frihet i språket som jeg til nå har hatt stor sans for: En muntlig flom av bilder som det umiddelbart er vanskelig å lese seg inn i.

Et villniss
I øko-harselasen «Misjonærene» (2008) fant i hvert fall jeg rytmen etter hvert. Det må jeg innrømme at jeg ikke klarer med denne boka. Sant og si har jeg problemer med i det hele tatt å forstå hva den handler om, annet enn at både by og bygd har sitt å stri med.

Riktignok er det mye tildels karikert bygdehumor her, med frodige islett av det nesten uforståelige finnskogmålet. Det hadde fungert om ikke resten av boka var bygget opp som et villniss av umulige bilder:

«Robert Langberget prøver å finne veien tilbake til sin stillhet, som aldri er stille, men til enhver tid fylt med favner av trær som diskuterer mer eller mindre høylytt, stein på stein som bekymrer seg over om de nettopp i dag skal orke å fortsette og snu på seg, slik at de i beste fall vender det andre kinnet til ved neste århundre.»