OPPTATT AV SFF-ORDNINGEN: Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen. Her under Nobels fredspris forum i Universitetets aula i Oslo i desember i fjor. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
OPPTATT AV SFF-ORDNINGEN: Rektor ved Universitetet i Oslo, Svein Stølen. Her under Nobels fredspris forum i Universitetets aula i Oslo i desember i fjor. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Sentere for fremragende forskning:

SFF-ordningen har satt dype spor

Å skille ut de beste forskingsmiljøene fra universitetene vil være et skritt i motsatt retning av hva sektoren ellers har gått i de siste årene – hvor målet har vært å bygge mer robuste forskningsmiljøer.

Meninger

Ordningen med Sentere for fremragende forskning (SFF) har hevet kvaliteten i norsk forskning betydelig, og er kanskje den viktigste forskningspolitiske nyvinningen de siste 20 årene. Det å svekke ordningen er en svært dårlig idé. Det blir feil å fjerne konkurranseelementet i et virkemiddel for å få frem toppforskningsmiljøer.

Stenseth mfl. etterlyser 27. februar virkemidler for å utvikle varige toppforskningsmiljøer, som går utover de ti årene som SFF-ordningen varer i dag. Vi er enige i at langsiktighet er viktig i forskning og at vi må sørge for å ta ut gevinstene av våre SFFer. Dette er høyt på UiOs agenda.

Innlegget hevder at det er få SFFer som setter varige spor etter seg internasjonalt. Det er vi uenige i.

Noen få eksempler fra UiOs totalt 18 SFFer:

  • Digitaliseringsinitiativet Computing in Science Education, som er hovedtema i et nytt Senter for Fremragende Utdanning og i en pågående utdanningsrevolusjon, sprang ut av en SFF.

  • Fra SFFen CTCC har ni forskertalenter fått faste jobber ved internasjonale forskningsuniversiteter og senterets 800 publikasjoner er blitt sitert mer enn 13000 ganger.

  • Centre for Immuneregulation har koplet grunnleggende forskning med innovasjon og gitt selskaper som Nextera AS og Vaccibody AS.

Disse forskningsmiljøene har gitt sterke, varierte og varige effekter – på universitetet og på samfunnet – og hatt internasjonalt gjennomslag.

Å skille ut de beste forskingsmiljøene fra universitetene, er å gå baklengs inn i fremtiden. Ikke minst vil det være et skritt i motsatt retning av hva sektoren ellers har gått i de siste årene – hvor målet har vært å bygge mer robuste forskningsmiljøer.

Vi trenger snarere å integrere dem enda bedre i universitetene, og styrke koblingen mellom toppforskning og utdanning.